Tung, lang og slitsomt, men spektakulært og helt topp.
For første gang på denne turen har jeg ligget nede i soveposen på natten. Jeg har ellers bare brukt posen som et teppe, men i natt var det kjølig. Vi campet i 2430 meters høyde og det var bare 2 grader da vi sto opp. Det var noen lave skyer da vi begynte å gå kl 0710. Albert ville gå sammen med oss også i dag og vi var første gruppe av de 8 teltene som forlot teltleiren ved vannet. Vi skal gå over to pass på 2900 meter, og så de høyeste passet på hele HRP, Col de Literole, på 2983 meter.
Det ble en stigning på 460 høydemeter opp til det første passet. Terrenget bestå nå av stein, blokker og etter hvert snø og is. Det var tidlig på morgenen og noen steiner var glaserte med is. Når vi kom opp til snøfeltene var disse harde som is. 100 høydemeter før det første passet kom vi til breen. Snøoverflaten var frossen i løpet av natten og den var skikkelig hardt og glatt. Nå måtte vi få pigger under skoene. Normalt bruker man stegjern, men vi har en spesiell type isbrodder med skikkelig lange pigger for å spare vekt.
Oppe på toppen kom det litt tåke og lave skyer. Skulle vi ikke få fint vær likevel?
Det var viktig å velge riktig vei ned på det bratte snøfeltet på andre siden, og vi måtte orientere med GPS fordi sikten var dårlig. Dette kan vi, så det gikk greit. Albert og engelskmennene ønsket å gå sammen med oss. Så bar det videre opp til neste pass. På vei opp dit forsvant etter hvert skyene og vi fikk det fint været vi hadde håpet på. På toppen kunne vi nyte den flotte og spektakulære utsikten.
100 meter nedenfor dette passet kunne vi ta av broddene og vi gikk videre ned før vi igjen måtte opp på en ny topp. Mens vi sto på denne toppen kunne vi se en gruppe på 3 personer velge feil vei ned fra det første passet. De fulgte en brearm som etter hvert gikk bratt ned i ett vann mange hundre høydemeter ute av kurs. De stoppet etter hver opp i et bratt parti og vi kunne høre roping i det fjerne. Vi hadde ikke tid å følge dem lenger og gikk ned til hytten Refuge du Portilion hvor vi spiste lunch. Der tørket vi også teltet og soveposene i det fine været.
En og en halv time senere var vi klare for å gå opp til det siste og høyeste passet på hele HRP-ruten, Col de Literole, 2983 moh.
Snøen var nå blitt bløt på overflaten så broddene fikk ikke like godt feste. Faren med å falle var også blitt mindre, men det var bratt og ikke uten en viss risiko.
Vi kom vel ned av is og snøfeltene og fikk fast grunn under skoene. Skjønt fast, det var bare stein og blokker slik det ofte er ved breer. Nedstigningen på 1200 høydemeter var skikkelig tung i et svært ulent terreng og vi var ikke nede ved dagens mål før kl 19:30. Vi har aldri tidligere gått så lenge i ulent terreng som vi gjorde i denne nedstigningen, og vi har jaggu gått mye i våre turkarrierer. Her måtte man være 100 prosent konsentrert hele tiden og stø på foten og ha god balanse. Heldigvis gikk det uten skader selv om det ble noen mindre fall.
Planen var å spise middag nede i dalen ved Hospital de Benasque hvor det lå et høyfjellshotell, som den eneste bygningen i dalen. Slitne som vi var fristet det med overnatting der samtidig, og vi fikk det siste ledige rommet. Albert ville heller sove i teltet.
Det ble en skikkelig god spansk middag før vi slitne gikk til køys. Inger sovnet fort. Jeg skulle som vanlig skrive litt, men øyelokkene seg ned halv tolv og det var natt for meg også.
Det ble en lang og slitsom dag, men også den flotteste og mest utfordrende dagen hittil, akkurat slik som vi ønsker.
Dagens etappe ble på 20 km og 1380 høydemeter, ikke de mest imponerende tallene, men de var intense og tøffe.
