HRP dag 32, tirsdag 30. juli 2019.

En tur ned i lavlandet.

Vi overnattet nesten 2200 moh ved Refuge de Cortalets, og temperaturen var bare 8 grader i morres. Det var klarvær og det medfører som regel at det bli dugg og kondens både utvendig og innvendig i teltet. Slik var det i dag.

Kl 07:30 var vi i gåingen. I dag blir det ikke så mye stigning. Vi skal helt ned til 200 moh i en dal som går tvers gjennom fjellrekken. Det går både opp og ned før vi kommer helt ned i dalen.

Dagens første mål var refuge de Batere 1470 moh som vi kommer til etter 16 km. Der skulle vi spise lunch. Yr hadde meldt regn fra kl 12 og vi regnet med å være kommet dit til da. Vi var der i 12-tiden, men det ble heldigvis ikke regn da selv om det var mye skyer i fjellene. Under lunchen benyttet vi anledning til å tørke teltet.

Soveposene bli også fuktige, så de ble også lagt til tørk. Det var tre hunder der og da må man være på vakt. Tror du ikke en av han-hundene lettet på foten ved soveposen, men et rop fra meg gjorde at han ikke fikk gjort sitt ærend.

Fra Batere skulle vi ned i dalen til Amelie-les-Bains-Palalda som ligger vel 200 moh. Det gikk selvsagt litt opp og ned før den virkelige nedstigningen begynte. Vi var nede kl 17 og satte oss på en uterestaurant med noen å drikke. Mat ble ikke servert før kl 19.

Planen var å spise, for så å gå opp 200 høydemeter på andre siden av dalen for å telte. Den ene turdeltakeren, jeg skal ikke røpe navnet hennes, sa nei. -Det blir ikke flere høydemeter i dag.

Det var det klart for plan B. Et raskt søk på nettet viste at vi kunne få rom på stedet Grand Hotel for bare 416 kr. Vi MÅ jo ikke ligge i telt hver natt. Valget var enkelt.

Temperaturene her helt øst i Pyreneene har overrasket oss. Normalt er det veldig varmt her, men vi har hatt en kald dag med 15 grader i skyggen over 1300 høydemeter. Jeg synes det var helt topp. Nede i dalen var det 23, men det kunne vært 33 hvis vi hadde vært normalt.

Noen ganger mens vi går, og jeg ser den lange rekken med topper, så langt du kan se, så undres jeg; Er det viktig mulig, at disse skrittene, som noen ganger bare er 30 – 40 cm, og som ikke alltid bare går rett østover, men både nordover og sørover, virkelig kan føre oss over og forbi alt det som øyet ser og frem til Middelhavet?

Det har slått meg flere ganger og det er faktisk mulig. Mange bekker små… Sten for sten…

Med tålmodighet og håp er det som virker umulig mulig.

Dagens etappe ble på 32 km og 830 høydemeter.