Norge på langs 2022 dag 5, tirsdag 1. mars.
Stråsjøen – Fagervoll
Som ventet ble det mye vind og snøfokk i natt. Hvis det fyker mye fra ugunstig retning kan det legge seg en fånn på selve teltet. Noen bygger en levegg et stykke fra teltet, men det er vanskelig å forutse hvor skavelen da vil legge seg. Noen ganger kan det blåse rent rundt teltet. Du kan noen ganger se det samme rundt store steiner på fjellet.

Det var nesten det som skjedde i natt. Det la seg 20 cm snø inntil teltet, så ble det ei grop rundt hele teltet. Vinden dreide litt i natt uten at det skapte problemer. Men arbeidet med å få opp snøankerne tok tid. Jeg bruker stort sett snøanker til bardunene. De er 30-40 cm lange og de lager jeg av brøytestikker som jeg deler på langs. De graver jeg ned i snøen og de sitter som støpt.

Da vi var klare til å gå i halv 9-tiden hadde vinden mistet kraften.
Det er to rutevalg fra Stråsjøen, som vi ligger vest for, og til Breisøseter som vi skal innom for å lunche. Vi hadde planlagt den vestre ruten, men vi så på slutten av vandringen i går at det var et dårlig valg. Ujevt terreng, løs snø gjorde det tungt å gå. Vi bestemte oss for å ta østre rute. Der går det et skooterløype. Det førte til at vi måtte gå en km rett øst for å komme til løypa. Det ble straks lettere å gå når vi traff denne.

Jeg slet mye med feste på skiene i går og fikk underskudd på energi. Real Turmat gir ca 500 kcal. Jeg hadde nok behov for det dobbelte. Jeg kjente det etter to km. Kroppen hadde behov for mer energi. Det var et ork å dra den tunge pulken. Vært var flott, sol, litt vind og 5 – 6 minus, men slitet gjorde at det var vanskelig å nyte det. Vi kom oss etter 8 km frem til Breisjøseter. Det er flere bygninger der.

Akkurat da jeg var kommet frem til første bygning kjørte det en skooter og en beltebil fra seteren. Det var tømrere som jobbet på en bygning. Til min glede så jeg at det sto en skooter der. Eieren gjorde seg klar til å dra han også. Det viste seg at han skulle samme vei som vi skulle. Tanken på den tunge pulken opp den lange stigningen vi hadde fremfor oss fikk meg til å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg så at han hadde slede med kasse på og spurte om han kunne ta teltet og artic beddingen som inneholder to underlag, to madrasser og to soveposer.
-Bare kom med det, sa han. Jeg var ikke tung å be. Jeg så også min snitt til å legge en bag på sleden da han kjørte. Det var ingen andre igjen på sætera. Nå var det en ting som sto i hodet.
-Mat.

Vi spiste en kraftig og god lunc i selvbetjeningsavdelingen. Der sto hermetikk som vi kunne kjøpe, så det ble Trønder sod og polarbrød, kjeks, kakao og Sara Bernard-kake. Jeg følte meg endelig mett.

Etter en time la vi i vei videre. Nå skulle vi over fjellet til Atnasjø. Vi skulle opp i 1200 meters høyde. Pulken føltes lett som en fjær. Kroppen var en helt annen. Borte var smertene i armen også. Jeg kunne nyte turen og omgivelsene.
Nedrennet til Atnasjø var langt og flott. Utstyret sto der det var avtalt. Jeg hadde Inreach-en, satellittsenderen, festet på teltet, så jeg kunne se på kartet hvor det lå. Det var bare å lesse på, men det kjentes ikke så tungt som tidligere.

Planen var nå å gå ned for å kysse selve Atnasjøen, og så gå oppover i retning Bjørnhollia. Vel over, og stigningen ventet. Da spør Inger om det er langt igjen. -Jeg er pumpa, sa hun. Det var 5 – 6 km til hytta. Alt for langt og bratt til at vi kunne nå den når hun var sliten. Det var skrått terreng oppover så flatt teltplass kunne være vanskelig å finne. Det var faktisk en plass ved sætera vi sto ved. Vi kunne like godt ta den. Det var dårlig feste for snøanker. Plugger var bare å glemme på 10 cm snø. Vi fikk kun festet to barduner, lagt snø på stormmattene. Vi lå veldig lunt til og det var lite vind.

Vi sjekket værmeldingen når vi var vel i teltet. Den meldte mye vind i morgen. 18 m/s og 25 i kastene. Ikke bra. Vel, vi får ta dagen som den kommer.
Dagens etappe ble på 25 km.