Norge på langs 2022 dag 7, torsdag 3. mars.
Bjørnhollia – Otta
Det var kun oss to på Bjørnhollia i natt. Hyttekomplekset hadde ikke åpnet for sesongen og det var kun selvbetjeningshytta som var åpen.

Halv seks var jeg oppe av senga. Vi la oss tidlig i går så vi fikk nok søvn. Det går litt lenger tid å få Inger opp. En kaffe på senga hjelper litt. Som vanlig tar det to timer før vi er klare til å gå.

Vi skulle nå ned i den trange elvedalen som vi hadde rekognosert i går. Nedstigning var svært bratt og sporet gikk skrått ned. I slikt terreng velter gjerne pulkene. Det var selvsagt ikke mulig å renne på ski ned med pulkene på slep. Vi måtte gå på beina, en fremme på draget for å styre og bremse, og en på siden av pulken for å hindre at den veltet, samtidig som man bremset nedfarten.

Vel nede begynte den svært krevende marsjen oppover dalen. Det var krevende nok å gå på ski, det leste vi i hytteboka. Å ha pulk på slep var flere hakk krevende. I starten kunne ikke gå på ski og trekke pulkene. Til det var terrenget alt for ujevn og knappe svinger mellom trærne. Vi måtte gå på beina. Selvfølgelig sank bena ofte ned til knes i snøen.
Vanligvis har jeg arctic beddingen som en madrass oppå pulken. Det var ikke mulig nå. Da ble den alt for bred for løypa samtidig som tyngdepunktet ble for høyt. Alt var nå pakket ned i pulken.

Vi brukte en time på den første km. Det var fint at det var 12 minusgrader, for da ble vi ikke så svett av jobbingen. Slitet i dalen virket endeløst og motløs. Da hjelper det å dreie tankene mot noe annet. Tenk på de tidligere polfarerne, tenk hvordan de slet i dagevis, uker, mens vi sliter noen timer. Det hjelper. I bunnen av den trange elvedalen renner det selvsagt ei elv. Det var flere ganger på nippet at ikke pulkene veltet og rullet ned i elva.

Etter en og en halv time videt dalen seg ut så pass mye, og bunnen ble jevnere, slik at vi kunne ta på skiene. Det hjalp på farten.
Etter 4 km var vi oppe av elvedalen og oppe i Illmanndalen. Bjørnhollia ligger i østenden av den 12 km lange dalen. I vestenden ligger Rondvassbu. Det er ca 500 høydemeter stigning opp dalen og vannskillet, høyeste punktet, kommer etter 7-8 km. Like før vi nådde dette måtte vi ned en bratt skrent med skaresnø. Det var ikke mulig å renne ned med pulkene. De måtte føres ned. Jeg først med min pulk. Det gikk bra. Så kom Inger. Hun skled på skaren og rutsjet ned sammen med pulken og ble liggende. Jeg fryktet det verste. Heldigvis ble hun ikke skadet, hun satt bare fast i pulken og kom seg ikke løs.

Ferden videre gikk fint. Det gikk etterhvert nedover mot Rondvassbu. Der dreide vi sørover mot Mysusæter. Nå ble det riktig påskestemning. Vindstille og varmt. Av ned fleece, av med stillongs, lue, votter og jakke. Jeg gikk i bare skjorta! Turens høydepunkt. Og for et landskap med flotte fjell. Det var bare å nyte.

Dagens mål var Mysusæter uten at vi hadde tenkt på overnatting. Guro, som vi møtte, som gikk Norge på langs, sa at det ikke var mulig å gå på ski fra Mysusæter til Otta. Hun hadde fått transport med noen kjente. Vi regnet også med å måtte få transportert utstyret, men viste ikke hvordan. På turen ned mot Mysusæter møter vi først tre dansker som ikke hilset. Så møtte vi to damer og kom i prat. De kunne opplyse et det heller ikke var mulig å gå på ski fra Otta og opp Heidal som vi hadde tenkt oss. De bodde i dalen så de viste det.
-Da får vi vel ta buss, svarte jeg.
-Det går nok ikke noe buss denne uka, det er skoleferie.
Enden på visa var at Monica Brobakken, som en av damene het, skulle til frisøren på Otta i morra, og hun skulle prøve å ordne skyss til oss når hun skulle hjem. Snakk om hjelpsomhet!

Glade la vi i vei videre. Etter to km kom vi til et løypekryss. Vi stopper der. Mot oss kommer det et par. Vi kommer i prat, og enden på den visa var at de tilbød oss skyss fra Mysusæter til Otta. De få vi møtte, og som vi kommer i prat med, tilbyr oss hjelp uten at vi spør. Turfolk altså!
Jeg følte meg som Espen Askeladd da jeg gikk videre. Alt ordner seg. Det var ikke med i beregningen, men akk så kjærkommen.

På Mysusæter klarte vi å pakke inn fem personer, skiutstyr og to fullpakkete pulker inn i en Skoda.
-Hvor i Otta skal vi sette dere av, spurte Ulf Aronsen, opprinnelig fra Hammerfest, men bor i Bergen.
-Et øyeblikk, svarte jeg.
Jeg klarte å lure frem mobilen der vi satt tre personer i baksetet med en svær pulk i fanget og så ingen ting.
Camping -ikke åpnet. Hotell? Det er et Thon hotell der. Vi tar det. Det var heller ikke med i planen. Inger protesterte ikke.
-Kjør oss til Thon hotellet, var svaret mitt. Jeg begynte allerede å glede meg til dusj og en lang og kraftig frokost i morra.
Vi ble satt av rett utenfor døra til hotellet.
Snakk om hjelpsomhet. Vil du treffe hyggelige folk, kom deg på tur.

Dagens etappe ble på 22,5 km.