Norge på langs 2022 dag 12, tirsdag 8. mars.
Tyinholmen – Tyinkrysset
Det ble fort kaldt i går kveld. Jeg frøs så på hendene at jeg hadde problemer med å skrive loggen. Jeg måtte varme dem flere ganger i soveposen. Yr meldte -13 som det kaldeste, men det stemte ikke.
Det ble også som jeg fryktet, lave temperaturer på natt og morgenen. Laveste temperatur var -23 grader i forteltet kl 04. Jeg har en temperaturmåler liggende i et rom i pulken. Pulken står i forteltet. Måleren er koblet sammen med min Garmin Fenix klokke, så jeg kan lese av temperaturen på klokken. Veldig praktisk.
Vi er ikke skapt for slike vintertemperaturer, Inger og jeg. Vi er begge frostpinner og fryser svært fort. Vi har lite fett på kroppen.
Å ligge i telt i slike temperaturer er en utfordring på mange måter. Når vi ligger i posen på natta prøver vi så godt vi kan å holde på varmen. Rundt kraven på posen danner det seg et islagt fra ånden. Man fristes til å puste i posen for å beholde den varme lufta der i stedet for å slippe den ut i teltet. Det er ikke lurt, for da tilfører man fukt i posen. Man slipper gjerne en fjert i posen i håpet om at den tilfører varm luft, men det monner ikke i det hele tatt. Det blir jo nettopp det; -bare en fjert. Aldri har vel ordtaket passet bedre.
Man vil nødig ut av posen, men noen ganger må man det. I vår alder må man gjerne opp en tur, eller flere, på natten. Vi må i alle fall det. Det er et kunststykke. Vi går selvsagt ikke ut av teltet. Vi har pisseflaske. Da må man, i 20 kuldegrader, nærmest i søvne, i mørket, opp i knestående i soveposen, ned med buksa og frem med flaska. Jeg har det greit, jeg stikker min tut i flasketuten. Det er selvsagt ikke en brusflaske, så mye krymper ikke saken i kulda. Inger derimot, hun kan bruke en brusflaske. Men hun har det litt værre. Hun må rigge seg til med en kald trakt.
Så kommer kunststykket. Det må ikke søles. Hvis vi hører væske som treffer væske er alt greit. Hvis ikke er det fare på fære. Da er det to muligheter. Enten har mann bommet, eller så er flaska full. Begge er krise. I natt hørte jeg ikke noe slik lyd, og jeg prøvde fortvilt å avbryte samtidig som jeg famlet etter hodelykten for å se på skadeomfanget. Til min glede så jeg at alt gikk greit. Det var så kaldt at det som var i flaska fra før var blitt til slush og ikke laget lyd.
Lettet kunne jeg late resten av vannet. Så er det å huttre seg ned i posen igjen.
Da vi tørnet opp kl 06 var temperaturen -21 grader. Så starter morrgenrutinen. Man gruer seg til å krype ut av posen. Inger fikk som vanlig sin kaffe sittende i posen. Værst er det å ta på seg skiskoene. Føttene er ikke så varme i utgangspunktet. Men vi får det til.
Vi var faktisk i gåinga litt før kl 08.
Dagens etappe går langs Tyin-vatnet. Det går en bilvei som er vinterstengt langs vannet og benyttes nå av beltevogn. Det gikk en løype på det regulerte vannet, men særlig en av oss var ikke lysten på den. Vi tok veitraseen selv om den var litt lenger.
Været var strålende, men traseen var egentlig kjedelig. Mer spennende ble det da vi kom til enden av vannet og skulle ned til Tyinkrysset. Vi hørte med en hundekjører om det var mulig å renne ned med pulk. -Ja, det går en scooterløype, men den er litt bratt og kronglete. Han hadde rett. Det var berg og dalbane. Vi måtte gå til fots ned mange av de bratte bakkene. Noen rant vi med livet som innsats. Jeg var glad da vi endelig kom helskinnet ned i nypreppet skiløype. Den fulgte vi til selve Tyinkrysset. Der er det to butikker. Mat/bensin og Intersport. Vi gikk rett til Jokern og kjøpte drikke, for alt vi hadde var frosset .
Hvor skulle vi overnatte? Telt eller hus. Jeg spurte Innehaveren av butikken om overnatting på stedet. -Gå inn på Intersport og spør han som driver den.
Så jeg gjorde, og jo, han hadde overnattingsted. Det var like ved og riktig fint til en rimelig penge. Da ble det dusj, porselen og rene laken på oss. Det er jo 8. mars.
Dagens etappe ble på 22 km.
