Norge på langs 2022 dag 19, tirsdag 15. mars.
6 km nord for Heinseter – Raudhelleren.
Det var -20 grader da vi jeg krøp ut av soveposen i morres. Det vil si, jeg krøp ikke helt ut av posen. Jeg lå i ziplongsen, så smettet jeg på meg skibuksa og en Haglöfs foret bukse med glidelås i hele benets lengde.
Så satte jeg meg i åpningen til innerteltet med underkroppen i posen og bena i kuldegropa i forteltet. Det er min plass. Turlederplassen, kokkeplassen, kall det hva du vil. Så er det å fyre i primusen og varme vann til frokosten og kaffe til Inger. Så skal det varmes vann til termosen for dagens tur. Jeg bruker som regel å tine snø på kvelden slik at vi har vann til neste dag. Det går noen liter. Vi må pakke vannflaskene godt inn på natta for å hindre at de fryser.

Det var som nevnt kaldt og jeg gruet meg til å ta på de kalde skolene. Jeg bestemte meg for å offre litt vann og varme dem med varmt vann i plastpose. Jeg tok først mine etter tur. Jeg var redd for at vannet ikke skulle være så varmt når jeg skulle ta skoene til Inger så jeg knøt ikke knuten godt til. Jeg skulle jo åpne posten igjen og varme vannet før det ble Inger tur. Posen ble så lagt i første sko i fem minutter før den ble lagt i neste. Etter at jeg hadde tatt på første sko stakk jeg hånden inn i skoen hvor posen lå og presset den godt inn skoen samtidig som jeg trykket den ned mot sålen. Etter et minutt stakk jeg på nytt hånden ned i skoen. Men hva var dette? Jeg ble jo våt på fingrene. Ut med posen i en fart. Knuten var gått opp og det var lite vann igjen i posen. Jeg tok skoen, snudde den og det rant vann ut. Jeg skal ikke gjengi her de ordene og uttrykkene som falt da, men de høre hjemme i, og godt forankret i det Nord-Norske vokabularet. Skikkelig ergerlig.
Du kan saktens si at da fikk jeg litt varme i skoen, men det blir bokstavelig talt som å pisse i buksa. Jeg prøvde å tørke med litt papir, men det var jo 20 kuldegrader så nå gjaldt det å få skoen på foten før det ble is i skoen.

Inger avslo av en eller annen grunn tilbudet om å få en pose varmtvann i hennes sko. Hmm, merkelig. Nå hadde jeg jo lært hvordan det ikke skal gjøres…

Sola kom etter hvert opp og resten av morrarutinene gikk uten uhell. Vi var i gåinga kvart over 8. Når man har mye klær på seg og rigger ned telt og alt utstyr bli man varm. Det er ei trøst når du ligger i posen og gruer deg til å stå opp. Ja, i dag skikkelig varm. Jeg tok av den forete buksen og dunjakken, men beholdt fleecen på. Vi pleier å ta en «teknisk» etter kort tid for å justere på bekledningen. I bunnen av første bakke måtte fleecen av og i toppen av bakken hvor vi tok en «teknisk» måtte også ziplongsen av. Nå var det varme fra sola og helt vindstille. Nydelig forhold.
Her prøvde vi å smøre oss inn med solkrem, men kremen var frossen og ville ikke ut av tuben.

Vi hadde seks km til Heinseter, et hyttested som fortsatt har vinterstengt. Siste km dit var et langt nedrenn. Vel nede blåste det surt og vi kjente kulda bet seg fast i kroppen. Vi fant le bak en bygning og tok på ziplongsen, fleecen og skulle sette oss i sola og slappe av. Men der forsvant jaggu sola bak skyene som kom og vi sto der fortsatt iskalde. Det var ikke annet å gjøre enn å komme seg i gåinga, og det fort. Det var flere løyper fra stedet, men ingen skilt. Vi valgte den kvistete, men jeg så raskt at den ikke gikk i riktig retning. Fingrene var så kalde at jeg nesten ikke kunne holde telefonen for å se ruta, men vi fant riktig retning og satte av sted det hurtigste vi kunne for å få varmen tilbake. Etter en stigning klarte vi endelig det. Hendene og føttene er de siste som blir varm på kroppen.
Vi var etterpå enige om at opplevelsen på Heinseter var noe av det verste vi har opplevd på turen til nå.

Det var nå skyet helt til og det var flatt lys. Vi fulgte noen gamle spor videre til Raudhelleren som var dagens mål. Det er en stor DNT-hytte, men den åpner ikke før til helgen. Nå er selvbetjeningshytta åpen og den sjekket vi inn på.
Det ser ut til at vi blir alene på denne i natt.

Jeg klarte å miste ørevarmerne i dag. Det var synd. Det var et av de kjæreste plaggene jeg hadde. Jeg kjøpte de i Alaska i 2015 og har vært med meg på nesten samtlige turer siden. Korte som lange, sommer som vinter.
Vi pleier å feste utstyr, votter, luer, fleec etc på pulkselen eller selve pulken mens vi går for å slippe å pakke de ned og opp fra pulken hver gang vi tar de av og på oss.
Det er alltid en risiko for at vi kan miste noe da.
Det merkes at vi er kommet på en vidde. I dag er det første dagen at pulken min ikke har veltet. Det har vært en befrielse å slippe å styre med en veltet pulk.

Dagens etappe ble på 19 km.
Du kan følge oss live på kartet her:
https://share.garmin.com/BjornForselv