Restitusjonsdag i Julian.
Julian er en liten by med vel 1000 innbyggere. Byen ble grunnlagt på slutten av 1860-tallet. I 1870 ble det funnet gull der og gullrushet var et faktum. Rushet ebbet imidlertidig fort ut. Byen ble senere kjent for epleproduksjon.

En lokal lov krever at eksteriøret på husene i hovedgaten ikke kan endres. Byen har således et preg av trebygninger med eksteriør fra forrige århundreskiftet. Dette gir byen et hyggelig særpreg.

I perioden siste halvdel av mars til midten av mai er det mange PCT-hikere i byen. Mange haikere har behov for resupply av utstyr og mat, og flere, som oss, har behov for hvile pga gnagsår eller skader.
Noen kafeer gir tilbud til PCT-hikere, som Moms som gir gratis eplepai med is og drikke.

Det er et samhold mellom PCT-hikere og du ser med en gang om en person du treffer er PCT-hiker, enten de har sekken på eller ikke. Er det en PCT-hiker hilser du, og det er stor sannsynlighet for at du treffer personen igjen her, på trailen eller i en annen by. Vi kommer fort i prat med andre og alle er trivelig og positive.

Hælene til Inger har fortsatt behov for hvile. Vi har fått flere gode råd om pleie fra hjelpende FB-venner. Vi har en plan om hvordan vi skal pleie sårene. Årsaken til gnagsårene ligger i skoene og vi tar ikke sjansen på å bruke disse videre. Det må nye sko på føttene.

I dag da butikkene åpnet tok jeg meg en runde og fant en utrolig liten, men uhyre kompakt sportsbutikk som hadde det meste som en PCT-hiker behøver. De hadde et svært begrenset utvalg av sko, men jeg så et par som kunne være aktuelle for Inger.

Inger kom seg på beina og sammen gikk vi til butikken. Skoen vi så på passet perfekt og butikken hadde kun et par igjen. Det er en sjanse med nye sko, men den tar vi. Vi beholder de gamle litt til for sikkerhets skyld. Butikken hadde også et relativt godt utvalg av sårbehandling.
Som nevnt hadde butikken det meste en PCT-hiker behøver og vi lot oss friste til å kjøpe noe som «vi måtte ha». Jeg kjøpe bla en ny hatt med skikkelig bred brem og med brem bak som dekket hele nakken. Solbeskyttelse er viktig. Jeg kjøpte også et par solhansker. Hendene er svært eksponert for sol når vi går med staver. Vi skal vandre i neste et halvt år og vi regner med å få mye sol.

Med nye sko på beina gikk vi til Moms for å få gratis eplepai og is. Der traff vi Bent Hansen fra Vancouver og Stefan fra Østerrike. Vi teltet sammen med dem siste natt på trailen. Bent er født i Tønsberg, men flyttet til Canada da han var to år.

Vi tok også en tur innom biblioteket. Jeg har det med å dra innom bibliotek når jeg er å farter. Der er det gratis WiFi og vi fikk skrevet ut et dokument. Det ble også tid til å se gjennom noe bøker med lokalhistorie. Det er også en vane/uvane, alt etter som man ser det. Man kan også treffe noen kjente der…

Det blåste surt i dag og temperaturen var sikkert ikke mer enn 17-18 grader. Egentlig perfekt hike-temperatur. Temperaturen blir å falle ytterligere i de neste to dagene. Det skifter fort her.

Gnagsårene til Inger, som er grunnen til at vi er i Julian, ser bedre ut nå, men vi skal i alle fall la de få en tredje dag til å komme seg på.