PCT,  Pacific Crest Trail, tre bokstaver som for uinnvidde like gjerne kunne vært betegnelsen på en sykdom. Og kanskje er det det. Det er i alle fall slik at blir du først bitt av basillen blir du ikke kvitt den. Den kværner rundt I underbevisstheten din og blir en lengsel og en drøm i mange år. Det er som en forelskelse til en annen person når du er i et forhold. Enten må du gå for det, eller så må du få det ut av hodet. Det siste er ikke så enkelt. Bare spør Prinsen av Wales.

For de som ønsker å følge drømmen og lengselen er det ikke bare å komme seg ut på trailen. Det må passe inn i livet ditt. Er du i familieforhold med hjemmeværende barn er det nesten umulig. Er du i et parforholdet blir PCT den tredje personen i forholdet. For den ene vil alt dreie seg om PCT; tankene, lengselen, fremtiden. Det er en fordel hvis begge blir bitt av basillen, hvis ikke kan PCT bli et mareritt for den andre. Noen får partneren med til å gå deler av trailen, mens noen forhold ikke overlever PCT-drømmen. De fleste som er på trailen her er ikke i et forhold, men vi traff faktisk en nygift belgier på dag 0. Jeg håper hun viste om drømmene hans da hun svarte ja i kirka.

Om du er I et forhold eller ikke må det også passe med den jobben du har. Det er ikke alle som kan ta et halvt år fri fra jobben og være uten inntekt samtidig. Derfor er det mange som nettopp er ferdig med studier, nylig pensjonister eller folk mellom to jobber som hiker.

De fleste som hiker er i drømmefasen i flere år, ja noen i tiår før hiken blir en realitet.
Når du har bestemt deg er det ikke bare å dra rett ut på trailen. Du må ha tillatelse, permit.

Trailen går gjennom mange nasjonal- og forestparker hvor du må ha tillatelse for å vandre og sette opp telt.
Man søker gjennom PCTA. Det er ikke noe kriteriet for å søke, men alle som får permit må love å følge visse regler. Mer om dette senere. Noen kaller dette et lotteri. Det er som å kjøpe billett på nettet til en konsert med et begrenset antall billetter.

Det foregår slik at søkerdatoen for årets PCT var 9. november 2021 kl 10:30 Pacific Time. Alle som er inne på websiden på det tidspunktet får et tilfeldig nummer i køen. Kommer du inn på websiden etter 10:30 havner du sist i køen og er i realiteten sjanseløs. Startpunktet for hiken er fra 1. mars til 31. mai. Det blir gitt ut 35 permit pr dag. Når det er blitt din tur i køen får du håpe at det er ledige datoer igjen i det tidsrommet du har planlagt starten. Du kan kun få permit for en person. Er det et par eller venner som skal gå sammen må de søke hver for seg og håpe på å få samme dato. Det blir et lotteri hvor mange tusener tar lodd. Man kan imidlertid øke vinnersjanserne ved å bruke flere pc-er noe vi gjorde.

For 2022 var det ekstra mange søkere pga korona de to foregående år. Det var kun de heldige som fikk permit. Vi var svært spennte  og var heldigvis blandt de heldige. Vi leste tåredryppene og rørende historier på nettet fra mange av de som ikke fikk permit. Vi forstår dem så godt.

For internasjonale hikere er det fortsatt flere utfordringer igjen. Det må søkes om visum. En enkel sak tenker du? Det trodde vi også. Søknadskjemaene i seg selv var faktisk kompliserte å fylle ut. Du må også laste opp et bilde av deg selv med spesifikke tekniske krav. Vi brukte  lang tid på dette. Det går en hel kveld. Du må betale 160 dollar for å få sendt inn søknaden.

Så må du bestille time for personlig intervju på den Amerikanske ambassaden i Oslo. Det var over et halvt års ventetid på dette. Jeg fikk dato i slutten av april og Inger fikk i midten av mai. Begge datoene var for sent for oss. Dette hadde vi ikke sett for oss. Slukøret, motløse og deprimerte seg vi ned i hver vår stol. Skulle det ende slik? Her svinger det fra entusiasme og stor glede til fortvilelse og oppgitthet.
Jeg pratet med Morten fra Danmark og han anbefalte oss om å se om det kunne bli avbestillinger av timer slik at disse ble ledige. Det gjorde det faktisk. Inger fikk ny time 28. mars og jeg 31. mars. Nå ble det glede og lykkerus i heimen.

I denne perioden kjente jeg ujevne hjerterytmer og tidvis stramming i venstre hovedpulsåre i halsen. Jeg satt på jobb og fant ut at jeg skulle ringe fastlegen. Jeg er jo passert 60 år og garantitiden er løp ut på kroppen. Jeg fikk beskjed om å komme øyeblikkelig, men ikke stresse. Hmm, hørtes ikke bra ut. Hos legen ble jeg koblet opp med EKG. Legen så på resultatet og rynket på nesen.
-Jeg må sjekke med tidligere EKG på deg, sier hun og forsvinner. Jeg sitter igjen i spenning. Hun kommer tilbake, for meg etter en lang stund, og smiler.
-Du har hjerte som en ungdom, sier hun.
-Det var en ujevnhet på kurven. Det kan  enten tyde negativt eller positivt.
-Du hadde den tidligere og hos deg er det positivt, men blodtrykket ditt er blitt høyt.
Har det vært mye stress i det siste?
-Neeei, jeg tenker meg om.
-Jooo, det har kanskje vært litt, svarer jeg forsiktig.
-Jeg vil sjekke blodtrykket ditt igjen om to uker, sier hun.

Jeg hadde ikke fortalt Inger om symptomene jeg kjente, men under middagen da jeg kom hjem fortalte jeg henne det. Jeg kom ikke så langt som å fortelle at jeg hadde vært hos legen før hun avbrøt meg og sa;
-Det kan jeg fortelle deg hva det er. Det er stress! -Du har vært SÅ stressa i det siste, det har til og med luktet svettlukt av deg, har det!
Da jeg fortalte at jeg hadde vært hos legen kommenterte hun i samme strenge tone;
-Det kunne du ha spart deg!

Ja, ja, kjærringrådet hadde rett denne gangen, men jeg er nå likevel glad jeg gikk til legen. To uker senere var blodtrykket normalt igjen.
All styret og spenningen med permit, visum, søknader, intervju hadde nok preget meg mer enn jeg var klar over selv.

Vi var på sporet igjen, men det var fortsatt skjær i sjøen. Korona. Vi hørte andre fortvilte europeere som hadde fått beskjed om at deres intervju var avlyst pga sykdom/korona i ambassaden. De hadde fått ny time til høsten. Det kunne skje for oss også, men heldigvis gjorde det ikke det. Nå gjaldt det at vi holdt oss friske til intervjuet og reisen.
Til intervjuet måtte vi også ha med et passbilde. Hvor får man det i Narvik? Det er fotoautomater på Amfi-senterne. Vi tok bilder der, men oppdaget at de tilfredsstilte ikke kravene. Bildet skal være 2′ x 2′. Det endte med at vi måtte til fotograf i Oslo som er spesialisert på slike bilder.
Det førte til at vi ikke fikk fullført vinterens tur til Lindesnes.

En uke før intervjuet blir Inger smittet med korona. Jeg prøvde fortvilt å få virus fra henne slik at jeg også kunne få det nå, og ikke til intervjuet mitt som var litt senere eller til selve reisen, men jeg ble ikke smittet. Inger ble heldigvis frisk til intervjuet og jeg holdt meg frisk til mitt intervju. Neste nåløye var koronatest dagen før vi fløy til USA. Jeg var spent da jeg tok testen i Oslo, og heldigvis var den negativ. Nå kunne ingen ting stoppe oss. Vi hadde fått visum, negativ test og alt var klart. Reisen kunne begynne.

De som har lest helt ned hit lurer kanskje på hvordan det går med gnagsårene til Inger? Vel, det går bedre, men hun er fortsatt ikke klar til å gå på trailen. Dette er tredje restitusjonsdagen og vi skal holde oss i ro i morgen også. Så krysser vi fingrene på at hun kan fortsette vandringen.

Det ble pizza på Julian Beer Co sammen med andre PCT-hikere. Det sosiale fellesskapet er en del av greia med PCT og noen hiker bare for å oppleve den. Jeg måtte kommentere det til Inger da vi gikk der fra;
-De var nå hyggelig mot oss. -Vi er gamle nok til å være besteforeldre til hele gjengen.
Det er utrolig hvordan aldersbarrierer viskes ut når man er i samme boble.