Mile 63,6 – 83,1.
Endelig tilbake på trailen og for en dag!
Det viktigste først. Det går bra med gnagsårene til Inger. Hun har litt smerter når hun går nedover, men det biter hun I seg. Sårene har ikke forverret seg i løpet av dagen og hun går som en gaselle. De nye skoene virker å være snillere med hælene. Takk og lov.

På teltplassen i går var det en svenske som vi passerte på slutten av dag 1. Han var fra Stockholm og i 50-årene. Vi så med en gang da at han var uerfarne og ikke i så god form. Han innrømmet det selv da vi snakket med han på campingen i Lake Morena da han kom dit senere på ettermiddagen. Han brukte to tunge dager på den etappen som vi brukte en dag på. Jeg spurte han hva som fikk han til å hike PCT.
Jo, han hadde en kompis som hadde hiket den og han ble så fasinert av historiene at han ville gjøre det selv. Han forbereder seg i 4 år og hadde kjøpt inn masse lette og riktig utstyr. Det var ikke spart på noe. Men som han sa; -Jeg har kjøpt masse dyrt og lett utstyr, men fan, man må jo gå også.

Da han var på teltplassen i går innrømmet
han at det hadde vært en svært tung uke. Han hadde vært på nippet til å gi opp flere ganger.  Men han kommer fremover. Han har bare gått 10 Miles pr dag og jeg kan ikke se at han har mulighet til å nå Canada før vinteren.

Det er imidlertid slik at de som er i dårlig form kommer seg i form etterhvert hvis de unngå skader. Om fire uker klarer han sikkert 15-16 Miles pr dag.
Inger og jeg er i relativt god form, i forhold til alderen, og kan ikke forvente samme hurtige forbedring av formen.

Solen gikk ned 19:20 i går. En halv time senere var det mørkt. I denne halvtimen hørte vi cyoter som ulet i det fjerne. Det var minst to dyr og det hørtes akkurat ut som ulver.

Vi forventet kuldegrader i natt, men det var ikke kaldere enn 6 grader. Kvart på 7 var vi i gåingen. Da var allerede 5 telt forlatt plassen.

Etter kort tid kom vi inn i ørkenlandskap. Før vi dro hjemmefra hadde jeg ikke særlig forhåpninger om store naturopplevelser i dette landskapet. Der tok jeg feil. Det har virkelig vært flotte opplevelser. Og alle de flotte blomstene. Vakrest av alle var blomstene til kaktusene. Det vil si, frem til nå har de vært anonym og trauste og stått der uten blomster. Regnværet i går gjorde imidlertid underverker. Kaktusene drakk begjærlig av det sjeldne regnvannet, og da solen kom frem i dag spanderte de de dyrebare dråpene til å lage blomster. Og for noen vakre blomster. Den første vi traff på sto vi lenge å beundret. Så gikk vi videre og oppdaget mange flere. Det ble slik;
-Ååå, se på denne.
-Nei, se på den da.
-Oj, der er det mange.
-Åå, så flotte, fantastisk.
Vi gikk nesten Blomster Finn en høy gang. De ulike kaktusene hadde ulike blomster.
Det er ofte slik at den uleste planten får de vakreste blomstene. Kaktusene er et eksempel på dette. Nå er vi selvfølgelig her på en gunstig årstid. Senere på sommeren blir det nok andre forhold.

Vi kom til en vannpost etter 8 km. Det var en krane på et rør som vi åpnet og ut rant de vann. Hvor det kom fra aner jeg ikke, men det var i alle fall ingen vannledning som fikk dit. Jeg filtrerte vannet og fortsatte videre med 4 liter I sekken. Inger hadde 1,5 liter. Neste vannpost er etter 12 km.

Etter en halv time møtte vi en skogvokter. Han spurte om han kunne stille oss noen spørsmål. Javisst, svarte vi.
Spørsmålene var som følger;
-Er dere Thru-Hikere?
-Har dere PCT-permit?
-Startet dere på riktig dato?
-Har dere California Fire Permit?

Vi ga ærlige svar på alle spørsmålene.
Han forklarte så at neste vannpost var om 5 Miles ved Sissors Crossing.
Så ønsket han oss en god tur videre og vi fortsatte ned dalsiden og mot den flate ørkendalbunnen. Heldigvis var det litt vind, for der det var vindstille var det fryktelig hett.

Vi nærmet oss etter hvert Sissors Crossing som kun er et veiknutepunkt i ødemarken uten noe bygninger. Her krysser en av veiene, Highway 78, et uttørket elveleie på en bru i den flate dalbunnen. Under brua blir det plassert ut vannkanner, for det er svært langt til neste naturlige vannpost. Det var også campingstoler under brua slik at man kan sitte i skyggen der.
Sissors Crossing er stedet hvor PCT-hikere haiker for å få skyss til Julian.

Da vi startet I dag hadde jeg et stille håp og et ønske om å nå Sissors Crossing ut fra situasjonen med føttene til Inger. Det var 21 km dit. Nå var vi der og klokken var 13:30. Vi tok begge av oss skoene for å lufte beina i den svale brisen i skyggen under brua. Inger sjekket sine og konkluderte med at det gikk bra med dem. Det var en lettelse.

Vi bestemte oss for å gå litt videre, men først skulle vi ha lunch og en lang pause. Til lunch hadde vi pølser I corn wraps. Det var ikke spesielt godt. Wrapsen luktet offentlig toalett, men her kunne vi ikke være kresne.

Da vi fylte opp vannflaskene og gjorde oss klare til å gå kom det en kar som ikke var hiker. Det var en trailengel. Han spurte om vi ville ha en kald øl? Så gikk han til bilen og hentet en pose øl og en pose isbiter og la dette i en kjølebag som sto der. Helt utrolig. Vi skjønner hvorfor de kalles trailangeles. Selve hendelsen som vi nå opplevde kalles Trail-magic. Alt har navn her. Å oppleve trailmagic er lykke.

Vi tok hver vår kalde øl og pakket den i sekken. Den skulle vi nyte, fortsatt kald, oppe i den lange stigningen som vi skulle ta fatt på.

Stigningen opp dalsiden nord for dalen var lang og varmen, men heldigvis ikke så bratt som stigningene vi er vant med fra Alpene. Etter en time flatet det litt ut og vi begynte å se etter teltplass. Vi hadde gått 10 km opp fra Scissors Crossing og ville ikke tøye strikken for langt.

Vi fant en fin liten plass i skyggen av en busk. Det var knapt plass til ett telt det. Vi satte oss ned og slappet av i skyggen. Det var ingen hast å slå opp teltet.
Mens vi satt der kom det en annen hiker. Han oppfordret oss til å fortsette noen Miles til, for der var det bedre teltplasser.
-No, sa vi, We have already done 20 Miles.
-20 Miles!!? -You stay here. That’s an order!
Vi fulgte ordren.

Mens vi spise middag passerte det et par.
Det var Karen og Andrew fra Massachusetts. De plagdes også med gnagsår og hadde vært i Julian og kjøpt nye sko. Hun gikk nå i klokks. Det blir alltid hyggelig prat når man treffes slik på stien. De skulle nå videre til neste teltplass.

Det ble en flott dag tilbake på trailen med mange fine og minnerike opplevelser. Best av alt var at det gikk bra med føttene til Inger.