Mile 119,6 – 138,9
Km 192,5 – 223,5
Det var varmt i teltet i natt. Det var ikke fukt på teltduken, hverken ute eller inne.
Da vi rullet sammen madrassene kjente vi at bakken var fortsatt varm fra gårsdagens sol. Vi lå med oppvarmet madrasser!

Vi var i gåingen kl 06:15. Da var de fleste andre teltene tatt ned og hikerne dratt.
Jeg valgte å gå i shorts og t-skjort fra start. Det føltes så varmt ved teltet, men
da vi begynte å gå viste det seg at det var kjølig likevel. Jeg gikk med gåsehud på armene i en times tid. Inger hadde heldigvis langermet. Dalsiden hadde mange raviner. Når vi kom til disse var det så kaldt at vi frøs på fingrene.

Det var et vannhull en knapp halv km fra teltplassen, ned i dalen. Jeg gikk ned dit i går og hentet 5 liter vann. Jeg hadde håpet å få vasket sokkene samtidig, men det var ikke rennende vann, kun vann i et trau, lignende slik hester drikker av. Det fløt innsekter på overflaten. Jeg filtrerte alle 5 litrene. Noe brukte vi til middagen i går som var frysetørket posemiddag. Resten burde holde til neste vannpost som vi kommer til etter 12 km i dag.

Fra teltplassen og dit var det stort sett stigning og det ble varmt etter hvert.
Vannposten ligger en halv km fra veien ved en hytte som heter Mike’s Place. Det sto noen vanntårn 200 meter før hytten. Ved vanntårnet fylte vi opp alle flaskene og siste lunch ved de to små bordene som var der. Det var noen få andre hikere der også.

Så kom det en afroamerikansk, hiker. Det var den første fargede hikeren vi har truffet på trailen. Vi så med en gang at han var uerfarn og at dette var et fremmed element for han. Han hadde tungt og mangelfullt utstyr. Store headsett på hodet og fri for strøm på mobilen og gikk i klokks. Det viste seg at han var fri for mat også. Han trodde han kunne få mat på Mike’s place, som viste seg å være stengt.

-Call 911, sa han til oss.
Det var heldigvis ikke mobildekning der vi var, noe jeg var glad for for jeg ønsket ikke å ringe 911 med min mobiltelefon med alt det som det medfører i en situasjon som jeg ikke anså som en nødsituasjon, ennå.
Vi sa til han at det ikke var dekning. Inger spurte om han ikke planla slik at han hadde nok mat. Han hadde spist alt i går kveld.
En av de andre hikerne spurte om det var noe vi kunne gjøre for han.
-Give me lunch, var svaret.
Ingen av de andre gjorde antydning til å gi han noe.
Som de ordentlige turmenneskene vi er hjelper vi andre som er i ei knipe, selvforskyldt eller ikke. Jeg hadde pakket sekken klar til å gå, men pakket den opp igjen og ga han lunch. I tillegg fikk han to poser oats kornmat. Han skulle nå ta korteste vei tilbake til sivilisasjonen og dra til LA.

Fra Mike’s place var det fortsatt en times stigning før trailen flatet ut og så gikk ned fra ryggen vi var på. Målet var nå vannposten ved Mile 137. Der må man forlate trailen og et stykke ned i en elvedal for å finne et sik med litt grumsete vann. Da vi kom til det punktet hvor vi skulle ta av fra trailen og gå ned i elvedalen, sto det fire 1-gallon dunker med vann der. Tre var grumsete og en var ganske klar. Jeg vurderte å gå ned i elvedalen, men tok den dunken som så best ut og fylte flaskene våre. Selvsagt filtrerte jeg vannet.
Så satte vi oss ned og tok en hvil. Inger må være forsiktig med føttene og ønsket ikke å gå så mye lenger.
Vi så det var en fin teltplass tre km lenger opp på trailen. Jeg gikk i forveien for å rigge teltplassen og gjøre klar middag slik at Inger kunne hvile føttene litt lenger og komme etter. Teltet vistes ikke fra trailen og for å være sikker på at hun ikke gikk forbi teltplassen la jeg min lett gjenkjennbar paraplyhatt ved stien slik at hun skjønner at dette er stedet.

Teltplassen var stor og flat og det var mulig å ha stor avstand mellom teltene. Kort etter kom Just Married fra Nederland og et tysk par. Så kom det fire amerikanske vandrere hvorav en av dem cowboycampet. Det vil si at han lå uten telt.