PCT dag 14, fredag 29. april 2022.
Mile 175,4 – 179,4 Saddle Junction
Km 282,3 – 288,7
På teltplassen var det tre andre hikere. En av dem var Manuel fra Costa Rica. En pratsom og morsom kar som også har hiket AT. Han hadde ikke hiket på snø før og hadde båret microspikes helt fra dag 1 og så fikk han ikke bruk for dem her.
Dessverre var han litt småsyk så vi holdt god avstand i frykt for å bli smittet av noe.
Vi var I gåingen 06:30. Da var allerede Manuel dratt. De andre to hikere drev å pakket ned. Etter en knapp km traff vi Manuel. Han hadde mistet trailen i alle nedfallstrærne og kom nå tilbake på trailen, men måtte se hvilken retning han skulle gå. Vi gikk fortere enn han og så han ikke mer.
Dagens første mål var Saddle Junction. Der er det et stikryss ned til Idyllwild. På den vel 6 km lange strekningen dit så vi kun Manuel. Like før krysset tok vi igjen en kvinnelig hiker.
Fra krysset var det 500 høydemeter ned til Humber Park 4 km fra sentrum i Idyllwild.
Planen var å telte på campingplassen der. Da vi kom ned til veien ved Humber Park kom det en bil som satte av to hikere. Vi gikk bort dit. En av hikerne var Paul fra UK som vi møtte i Campo. Det var en trailengel som kjørte dem. Vi spurte henne, Jeannine, om vi kunne få skyss ned til sentrum og campingplassen. Det kunne vi. Flaks.
Hun kjørte oss til campingen. Klokken var bare 09 og vi fikk ikke sjekke inn der før kl 12. Jeannine tilbydde oss å komme hjem til henne å dusje og få frokost i mens. Hun skulle ha flere hikere boende hos seg i kveld så hun hadde ikke plass til oss, men vi kunne slå opp teltet i bakgården hvis vi ønsket. Hvilken gjestfrihet!
Vi takket ja til tilbudet.
Da vi kom hjem til henne traff vi Tiffany som vi hadde hilst på i Warner Springs. Jeg snakket med henne der for hun var den første hikeren jeg hadde sett med en PC. Hun studerte og måtte levere inn oppgaver. Hun hoppet av trailen ved PWC og satt nå hos Jeannine og studerte.
Inger lengtet mest etter dusj og fikk dusjet først. Vi hadde utrolig mye støv og skitt på underkroppen. Det måtte skrubbing til for å få bort all støvet som var blandet med solkrem på kroppen. Jeg fikk også fjernet to ukers skjegg.
Så fikk vi tilgang til vaskemaskin og tørketrommel og alle våre skitne klær ble rene igjen.
Etter bespisning, som besto av vafler med sirup, blåbær, egg og bacon, og mens klærne ble tørket ble vi kjørt ned til sentrum. Vi skulle jo proviantere. Paul fortalte oss at det var lite hikermat i byen, men på den eneste sportsbutikken fant vi frysetørket middag. Det skulle provianteres for 5 dager til vi kommer til Big Bear City etter ca 140 km.
Resten av provianten kjøpte vi i matbutikkene.
Vi bar fire tunge poser tilbake til Jeannine. Alt dette skulle vi få plass i sekkene….
På vei tilbake ble vi plukket opp av Jeannine og kjørt til henne. Det viste seg at damen vi traff ved Saddle Junction, Cynthia fra staten Washington, også skulle bo der. Hun hadde norske forfedre og hadde besøkt Vestlandet hvor de kom fra.
Vi fikk full tilgang til hele hjemmets fasiliteter og hadde det riktig koselig. Jeannine hadde tidligere jobbet i brannvesenet og fortalte om skogbrannene som var her i 2013 og 2018. Hele Idyllwild ble evakuert og kun ved hjelp av brannfly klarte de å hindre brannen å nå byen. Det var disse brannområdene vi gikk igjennom i går.
Dagen gikk fort når man har det moro. I femtiden dro vi alle til sentrum for å spise. Der skulle vi møte en til dame som skulle bo hos Jeannine. Det viste seg å være Kelly fra Nevada, som vi første gang traff ved Mike’s Place. Det blir til at man treffer mange av de samme hikerne. Med til middagen var foruten Jeannine bror også Jamie med på middagen.
Vi blir stadig overrasket over gjestfriheten og hjelpsomheten til trailengelene. Vi har lest om det, men man må oppleve det for å virkelig tru det. Det er virkelig ikke noe man kan ta for gitt. All den tid og ressurser de legger ned i dette frivillige arbeidet. Det står det virkelig respekt av.
I morgen er det tilbake på trailen.
