PCT dag 16, søndag 1. mai 2022.
Mile 193,6 – 213,4
Km 311,6 – 343,4
Det blåste opp i natt og jeg måtte ut å stramme bardunene. Teltet har god gjennomlufting og på morgenen kjente vi at det lå et tynt sandlag på alle overflater i teltet.

Kl 06:05 var vi i gåingen som de første på teltplassen. Trailen gikk nå med svak fall ned langs en rygg til dalbunnen langt under oss. Der er det ørkenlandskap og det så ikke direkte innbydende ut. Vi vet at det er mye varmere der nede.

Trailen snirklete seg ned med svakt fall gjennom utallige svinger før vi endelig var nede. Fire km før vi var nede tok vi igjen en hiker som slet tungt med smerter i et kne.

Det var merkbart varmere da vi i 12-tiden kom ned til en bomstengt vei som førte til et vannverk. Rørledningen gikk langs veien og der trailen traff veien var det koblet et drikkeuttak fra ledningen.

Vi skulle akkurat til å fylle vannflaskene da det kom en ung dame på veien. Det var Akex, en PCT-hiker av årgang 2017 med trailnavnet Not Yet. Hun sa at hadde kald drikke og frukt ved bilen nedenfor bommen. Sammen med en annen hiker gikk vi ned dit og fikk Trail-magic fra en trailengel.
Ved bilen fikk vi kald øl, juice og frukt. Virkelig overraskende og flott. Hun hadde kjørt to timer fra LA for å gjøre dette. Hun husket hvordan det var da hun selv kom ned til ørkenen på dette stedet i 2017. Hun hadde gode minner fra Trail-magic da hun vandret.
Hun spurte hvordan vi trives i USA. Vi sa som sant var ar vi hadde bare møtt hyggelige, vennlige og rause mennesker.
Jeg skulle ønske alle utlendinger som besøker Norge fikk samme opplevelse.

-Dette er payback, svarte hun da jeg spurte om hun hadde en donasjonsboks.

Det var ingen skygge der vi satt og solen sto på sitt høyeste. Takket være den sterke vinden var det levelig i de 29 varmegraderne. Vi sa farvel til Alex og bega oss over ørkenlandskapet til San Gorgonio Pass hvor både jernbanen og Interstate 10 krysser trailen på bro. Under bruene er det skygge og plassert vanndunker.
Det var en vel 4 km lang ørkenvandring dit og planen var å lunche og ta en lang pause der.

Da vi kom frem til broen så jeg at det sto en bil der. Et håp tentes. Trail-magic?
Og ganske riktig. Da vi kom vel under broen ble vi møtt med taktfast og unisont»Welcome PCT-hiker»!

Vi fikk kalde kluter til å tørke av oss ørkensanden og kjøle oss ned. Der var stoler å sitte på og mat og drikke. Lunchen vår forble i sekkene for her var det andre godsaker. Jeg spiste tre pølser I brød, chips, nøtter, kake, frukt og jeg vet ikke hva, samt to kalde Colaer. De som kjenner meg godt vet at jeg er grådig i kakefatet. Jeg var i samme modus nå.
Vi følte oss egentlig som uteliggere, og egentlig var og luktet vi vel det, der vi satt under broen mens bilene suste over oss. Av og til følte vi oss faktisk som grever der vi satt og koste oss.

Det var riktig trivelig der. Hver gang nye hikere kom fikk de jublet mottakelse som om målgang i en konkurranse.

Etter hvert kom også Gry, Lightfoot, der og vi fikk prate litt norsk også.
Etter to og en halv timer var det tid for å gå ut i solen og ørkenlandskapet igjen. Solen var nå kommet lavere på himmelen og den sterke vinden tok brodden av den.

Vi gikk 6 km til vi kom til Mesa Wind Farm. Det er en bygning der. Utenfor porten var det en slags gapahuk hvor det var kalde vannflasker i kjølebagger og to donuts. Donutsene havnet i min mage. Det var også en stor batteripac der og WiFi.

Jeg satte opp teltet like ved mens Inger koste seg under taket i gapahuken. Det var ingen andre der. Etter hvert kom Sawyer, Gry og Bopit fra Florida. Vi ble sittende lenge å prate. Bopit skulle cowboycampe i gapahuken. Vi trakk oss tilbake til teltet for å sove da solen nærmet seg horisonten. Jeg hadde imidlertid to dagers skriving som måtte gjøres før soloppgang. Skrivingen er nattarbeid og jeg var for trøtt da til å ta gårsdagens skriving.