Mile 305,9 – 323,6
Km 492,3 – 520,7
Det var en varm natt. Jeg brukte soveposen som teppe. Vi er nå kommet ned til ca 1200 moh og temperaturen er høyere her nede.
Vi var i gåingen halv syv.
Etter vel tre km kom vi til Deep Creek Hot Springs. Dette skal være et av de flotteste hot Springs i USA. Vi lot oss ikke friste til et varmt bad på en varm dag. Hadde det vært kaldt hadde vi hoppet ut i vannet.

Trailen fulgte dalsiden videre til den endte i utkanten av Mojaveørkenen. Her var det et svært damanlegg, men ikke noe vann i magasinene. Vi tok en pause og litt mat under skyggen av noen trær sammen med fire andre hikere.

Solen var ennå ikke kommet på sitt høyeste så det var bare å komme seg på trailen igjen.

Vi hadde sett en annonse hvor Joshua Bar solgte bla hamburger og drikke til PCT-hikere. De kunne også hente hikere med bil der trailen gikk nært Highwayen.

Vi lot oss friste. Halv ett var vi på Highwayen og ringte baren. Nei, de kunne ikke hente oss der vi var. Vi var på feil sted. Jeg prøvde å forklare at vi var knappe 2 miles lenger vest, men damen ville ikke høre. Jeg ble forbannet. Vi har møtt bare hyggelige amerikaneren, men nå har vi møtt ei som var rake motsetningen. De finnes altså. Lysten på mat og drikke innendørs i denne heten gjorde at vi likevel hadde lyst til å besøke baren.
Vi fikk prøve å haike da. Det passerte et dusin biler på den lite trafikkert veien før en hyggelig dame stoppet og kjørte oss til baren. Mannen til damen hadde faktisk norske forfedre.

Da vi kom frem til baren sto det mange terrengkjøretøy utenfor. Flere hadde flagg som blafret i vinden. Det var bare amerikanske flagg, foruten ett som jaggu var norsk. Det var en deilig følelse å plutselig se det norske flagget her.

Vi gikk inn i baren og spurte hvem som hadde kjøretøyet med norsk flagg. Det viste seg å være Brian. Han var halvt norsk. Bestemoren kom til USA med foreldrene da hun var liten.

Nå ville vi ha mat og gikk til bardisken. Nei, hamburger hadde de ikke. Det var ikke noe beklagelse. Men vi kunne få hotdog eller Taco. Vi ble skikkelig skuffet, men mat måtte vi ha. Det sikreste for magene, som vi har plagdes litt med, var hotdog. Vi bestilte fire hotdog til å begynne med. Vi kunne se pølsene roterte i varmeskapet bak disken.

Ny skuffelse. De var ikke blitt varme. Jeg kjente på pølsa med fingrene og kjente at den var ikke varmere enn pølsa jeg har mellom beina. Jeg påpekte at pølsene ikke var varme, hvorpå dama tilbød seg å varme den i microen, men ikke noe beklagelse. Det ble med de fire pølsene. Hun fikk ikke noe driks. Jo, vi kjøpte selvfølgelig noe å drikke også.

Plutselig kom det en bil med 6 PCT-hikere. Det var bla Foxtrot og Marple Frog. Det er alltid hyggelig å treffe andre hikerne. Jeg spurte hvordan alle 6 fikk plass i bilen med sekker og greier. Joda, bilen hadde en liten åpen tilhenger til sekkene og der fikk to av hikerne sitte. Ikke noe problem på Highwayen.
Litt senere kom det to jenter som vi traff i Campo på morgenen dag 1. Vi spiste frokost sammen der.

Da klokken var passert 3, og den verste varmen hadde gitt seg, ble vi kjørt tilbake på trailen. Temperaturen var nå 30 grader. Sjåføren var hyggelig, og jovisst, det var ingen problem hverken å hente oss eller å kjøre oss til der vi hadde kommet ned til Highwayen.
Det jekla damemenneske! Hun er det minst servicevennlige menneske vi har truffet.

Vi gikk  knappe to timer på trailen før vi slo leir like under dammen til Silverwood Lake.