Mile 364,4 til 379,5
Km 586,4 til 610,7
Da vi våknet i morges var det -5 grader. Det var fortsatt kald vind som rev i teltet. For første gang på turen fikk jeg bruk for stilongsen. Den er selvfølgelig av ull.
Vi var i gåingen halv 7 med full bekledning. Fleece, dunjakke, lue og votter. Ja, det var klær for en vinterdag med -5 grader og vind.

Dagens første mål var Hwy 2, Angeles Crest Highway. Det var 8 km dit og vi frøs på fingrene hele veien. Ved Highwayen var planen å haike ca en mil til Wrightwood. Det er en liten by med noen butikker.  Der skal vi proviantere for de neste 5-6 dagene.

Da vi kom til Highwayen stilte vi oss opp for å vente på første bil å rekke tommelen ut til. Men før den passerte kom det en bil fra Wrightwood med PCT-hikekre som skulle ut på trailen. Sjåføren, Mary, spurte om vi trengte skyss til Wrightwood. Snakk om flaks. På vei til byen passerte vi to alpinanlegg. De hadde åpent fra november til andre uke i mars denne sesongen.

I Wrightwood gikk vi inn på anbefalt cafe, Grizzly Cafe, og bestille frokost. Det ble Grizzly Bear Breakfast. Fire speilegg, bacon, pølser og potet. I tillegg var det to amerikanske pannekaker og et beger med sirup. Jeg så på begeret med den varme strupen som hadde fått en tynn snerk på toppen. Er det virkelig meningen at man skal spise all sirupen som er i begeret? Alt gikk ned. Til og med begeret med varm sirup. Herlig. Det var faktisk også deilig å kunne sitte ordentlig på en stol ved et bord og spise. Vi fikk også ladet opp elektronikken vår samt dobesøk.

Så var det shopping. Vi handler kun det nødvendigste, men det tar jaggu sin tid. Alt skal vurderes. Maten kjøpte vi hos Jensen’s.

Mary var så snill og sa at vi kunne ringe henne når vi ville ut på trailen igjen. Snakk om hjelpsomhet.
Vi ringe henne da vi hadde pakket sekkene stappfulle.
-Kommer om 5 minutter, svarte hun.

Det er mange PCT-hikere I Wrightwood. Stort sett alle må innom byen for å proviantere. Du treffer dem på de to aktuelle butikkene og de har tilrettelagt for hikere med egne tilbud, sitteplasser, ladestasjoner etc.
Vi skulle akkurat til å gå til bilen da vi oppdaget en normann. Vi fikk så vidt snakket sammen. Han startet tre dager før oss.

Fra Highwayen gikk trailen småkupert i 7 km til vi krysset Highwayen på nytt i et pass. Så kom stigningen. Den var lang og bratt. Alpebratt. Ikke slik seigpining som vi har hatt til nå. Dette er den tøffeste hittil. At sekkene var fulle med mat og vann gjorde selvsagt sitt. Det var 800 høydemeter opp i sikksak. Nede var det 6 grader og oppe var det 1 grad. I tillegg var det vind. Vi måtte være nøye med bekledning slik at vi ikke ble hverken for varme eller for kalde. Det ble slik at vi frøs i perioder. Det er bedre det enn å bli svett i slikt vær. Etter hvert ble det snøpartier på trailen.

På toppen var vi like under Mount Baden-Powell, 2826 moh. Mens Inger tok seg en hvil sprang jeg opp på toppen. Det føltes som om jeg fløy da jeg fikk av meg sekken.

Vi gikk så videre noen km for å finne teltplass. Flere steder måtte vi lete etter stien som tidvis var snødekt i det bratte terrenget. De første teltplassene passerte vi for det blåste for mye der. Endelig fant vi en plass med litt le hvor vi slo opp teltet ved noen snøfonner. Vi camper 2650 moh.

Den sene kraftige frokosten satt enda i kroppen. Vi hadde kun spist noe snacks på turen. Det ble ikke middag for gassen var for kald. Vi orket ikke ventetiden så det ble brød og tortillas samt litt potetgull.

Vi traff faktisk ingen andre PCT-hikere på trailen i dag.
Det ble 1290 høydemeter i dag. Temperaturen er -3 grader når jeg avslutter skrivingen. Hendene må flere ganger varmes i soveposen mens jeg skriver.