PCT dag 28, fredag 13. mai 2022.
Hviledag i LA.
Det første som møtte oss i går på vei fra bussen til hotellet var en bil hvor sjåføren stakk hode ut og ropte
-Backpackers, yeah!
Så snudde han bilen og stoppet ved siden av oss. Det var en som selv hadde vandret i fritiden. Vi så sikkert litt «lost ut», i alle fall stakk vi oss ut i forhold til de andre som holder til her. Fyren var lærer på en skole i nærheten og advarte oss om at dette var et farlig strøk.
Javel, sånn blir det når vi ikke ønsket å betale over 100 $ for et hotellrom. Da havner man i rette strøket. Vi burde vist bedre. Men kanskje fyren bare overdrev litt.

Vi fikk det bekreftet han advarsel  da vi i dag skulle ta bussen til REI, en sportsbutikk, for å kjøpe nye sko til meg. Mens vi ventet på bussen stoppet en politibil og en av betjentene spurte vennlig hva vi gjorde her. Dette var ikke noe trygt strøk for oss. Bussen kom i samme øyeblikk og vi hoppet på den.

Da vi senere på ettermiddagen, ja det nærmet seg kveld, skulle ta Metro fra sentrum ut til hotellet måtte vi bytte bane flere ganger. Vi spurte da en politibetjent som holdt vakt på stasjonen om hvilken bane vi skulle ta.
-Hvor skal dere, spurte han. Jeg viste på kartet på mobilen hvor hotellet var.
-Hvor er dere fra, spurte han skeptisk.
-Norway, svarte vi.
-Da bør dere finne dere et annet hotell, svarte han.
Da vi forklarte at det kunne vi ikke for alt utstyret var der, sa han at da må dere ta en Uber rett til hotellet.

Vi hadde ikke fått Uber-appen ferdig konfigurert så vi endte opp med å ta Metro for så å ta buss siste stykket. På bussen var det stappfullt og vi måtte stå sammen med et dusin andre. Skikkelig trangt, og vi var de eneste som var lys i huden selv om vi hadde vandret i solen i fire uker.
Vi kom oss trygt av bussen med både livet og verdisakene i behold. Da vi gikk de 300 meterne fra busstoppet til hotellet så vi at det hadde vært en trafikkulykke i gata og at det var politi der. Da følte vi oss litt tryggere det siste stykket. Det var nå bare en halv time til solnedgang.

Jeg var ikke direkte redd, men jeg skjønte at hotellvalget ikke var så smart. Det som bekymret meg mest var at Inger ikke kunne springe så fort pga kneet hvis vi måtte flykte fra noe.

Kneet ja. Det er jo derfor vi er i LA. Det går sakte bedre, men det vil nok ta flere dager før den klarer trailen igjen. Vi håper det beste. Jeg veksler mellom å være optimistisk og pessimistisk. Jeg vil vel heller si jeg er realistisk. For en gangs skyld håper jeg at jeg tar feil. Inger er heldigvis optimistisk.
Det er godt.

Vi har bestilt hotellet for to netter og i morgen, lørdag, sjekker vi ut.