PCT dag 29, lørdag 14. mai 2022.
Vi hadde heldigvis ikke bestilt hotellet for mer enn to netter og sjekket ut litt før kl 10.
Planen nå var å ta buss og Metro inn til sentrum av LA.
Mens vi venter på bussen, som er forsinket, holder en gruppe religiøse aktivister stand like bortenfor med plakater og høyttaler og forteller, på spansk, at Jesus er på vei. Det har vi hørt før.
På fortauet har flere rigget seg til med salgsboder, noen av pappesker, og selger klokker, smykker, etc. Noen har mer avanserte partytelt og selger mat. Det lukter meksikansk mat. Lukten er god, men vi blir ikke fristet. Vi tar ikke bilder selv om vi ønsker det. Noen kan bli provosert. Vi har jo fått flere advarsler. Vi stikker oss klart ut, lyse i huden og med ryggsekker på ryggen.
Endelig kommer den fulle bussen. Vi står med sekkene på ryggen det kvarteret det tar og komme til Metroen. Det er stappfullt på bussen og folk har med seg alt mulig. Inger observerte en dame som kom med et brett med 24 egg i hånden. Heldigvis er gatene rette og mange mil lange så det er ikke svingete veier.
På Metroen er det også bare ståplasser igjen, men litt mer romslig og vi kommer oss trygt inn til 7th street.
Det første vi gjorde var å finne et apotek for å få noe medisiner for Ingers kne.
Vi har ikke noe spesielle ønsker for hva vi vil se og ønsker ikke å gå for mye. Det er over 30 grader og vi finner oss etter hvert et serveringssted hvor vi kan sitte i skyggen på fortauet. Mens vi sitter der passerer det et demonstrasjonstog hvor det demonstreres mot høyesteretts mulige omgjøring av retten til fri abort. Demonstrantene ledes av dyktige taktfaste rop fra den kvinnelige lederen. Det er rørende å se på. Jeg trodde ikke det skulle være behov for dette i 2022. Noen ganger virker utvikling til å gå bakover i tid.
Mens vi sitter der tar vi en avgjørelse. Vi skal oppsøke lege. Vi har gode venner hjemme med ekspertise som råder oss til det. Medisinene vi har kjøpt er ikke sterke nok.
Det er lørdag og de fleste legekontorene er stengte.
Vi oppsøker California Hospital Medical Senter og går til inngangen Emergency Center i Hope Street. Gatenavet gir håp.
Det er fulle sikkerhetstiltak med metalldetektor og greier. Jeg kommer ikke inn og må vente utenfor med sekkene våre. Jeg finner meg en pass i skyggen og setter meg på en lav mur og venter. Benkene er i solen og det blir alt for varmt for meg i 32 grader. Dessuten er folkene der ruset eller psykisk syke.
Det tar sin tid inne på Emergency. Mens jeg venter kommer det både ambulanser, brannbiler og politibiler til senteret.
Endelig, etter to og en halv time, kommer Inger ut. Hun har blitt svært godt tatt i mot og blitt undersøkt av flere leger. Alle har vært imponert over hennes generelle fysiske tilstand, men selvsagt litt bekymret for kneet. Det er heldigvis ikke noe alvorlig galt med kneet, men det trenger litt mer hvile og sterkere medisiner. I tillegg fikk hun en strømpe på kneet.
Det er ikke lett å finne hotell i egnet strøk i LA for under kr 2000 pr natt så vi ønsker å forlate byen. Det blir gjerne mye asfalt-gåing i byen og vi er ikke på storbyferie heller.
Det er allerede blitt sent på ettermiddagen og vi bestemmer oss for å dra til det stedet der vi endelig hadde tenkt å forlate trailen. Der er det en campingplass vi kan bo på.
Det er ikke noe offentlig kommunikasjon dit så vi bestiller en Uber. Det er hyggelige Randell som kjører oss de 8 milene til LA RV Resort. Der treffer vi flere andre PCT-hikere, bla Sunny Jay og Bopit.
