PCT dag 31, mandag 16. mai 2022.
Restitusjonsdag mile 444
Vi tar nok en restitusjonsdagen her på campingen på Acton Camp.
I går kveld fikk jeg se den fullstendige måneformørkelsen som var varslet. Da månen endelig kom over åsen halv ni var så og si hele månen i skyggen av jorda. Månen ser da ut som en skitten måne med et rødskjær.
Det artigste var egentlig at jeg kunne stå ute i mørket iført shorts og t-skjort uten å fryse. Hjemme fryser jeg alltid hvis jeg skal få med meg slike hendelser
I dag har vi planlagt en tur inn til selve Acton som ligger en mil mot øst. Det er et lite sted med kun noen få butikker, men det er et postkontor der. Vi skal sende en pakke med proviant til Hikertown som vi kommer til om 5 – 6 dager.
I tillegg skal vi proviantere litt for de neste dagene samt kjøpe noe godt.
Vi hadde ikke tenkt å dra før nærmere kl 12, men halv 11 fikk vi høre at en trailengel hadde to plasser ledig i en bil så vi kapret disse. Det viste seg at trailengelen var Ruby, kona til Mad Hermit som vi har truffet på trailen tidligere.
Etter å ha gjort det vi skulle gjøre i Acton gjensto bare bespisningen. Det er to spisesteder der. ’49-er Saloon var det vi var blitt anbefalt. Da vi kom inn dit satt Mad Hermit, Ruby, Topo, Napples, Powerplants og Snake Drama. De hadde ennå ikke bestilt mat så vi satte oss ned ved samme bord og vi fikk en trivelig lunch sammen.
Ruby kjørte oss tilbake til campingplassen etterpå.
Det var bare vårt telt som sto igjen på PCT-delen av campingplassen da vi dro, men nå var det sikkert 15 telt der.
Det kom stadig nye PCT-hikere og da mørket kom var det 46 telt der. Det var dobbel så mange som sist natt.
Vi traff igjen flere vi hadde truffet tidligere, bl.a Just Married, Kelly og Manuel. Det er alltid hyggelig å treffe igjen de man har hatt kontakt med tidligere.
De fleste PCT-hikere har eller får et trailnavn i løpet av hiken. Dette navnet bærer de i årevis. Man velger ikke navnet selv, en annen person gir deg navnet med bakgrunn i en hendelse som skjer eller har skjedd.
Mitt navn er Three Dinners. Det fikk jeg i Pyreneene i 2019 av en engelsk hiker etter ar jeg hadde spist tre middager på en dag.
Inger har ikke noe trailnavn ennå, inntil i dag.
I ettermiddag satt vi rundt et bord sammen med andre hikerne og det ble snakk om uteliggere. Så forteller Inger en sann historie fra da vi besøkte California Hospital for å undersøke kneet. Der skulle de selvsagt registre petsonlia, adresse etc. Inger sa at hun hadde ikke noe adresse i USA. Vi hiket jo PCT og bodde i telt.
Da svarer legen; -Ok, I write Homeless.
Alle ler.
Da slår det meg, og jeg utbryter; -Inger, you’ve got a trailname! -Homeless.
