Mile 517,6 til 541,5
Km 833,1 til 871,5
Å krysse Mojaveørkenen fra Hikertown er som å krysse en havstrekning. Man vurderer vær, vind og temperatur og turen må planlegges. Det er en 4 mil lang strekningen uten noe skygge underveis. Ruten følger i stor grad akvadukten som fører vann til Los Angeles. Akvadukten er åpen i første del av strekningen. Så blir det rør før den blir en lukket betongkulvert.
Jeg har både sett frem til denne strekningen samtidig som jeg har gruet meg litt. Jeg har sett frem til den fordi det er en helt annen strekningen enn vi har hatt tidligere. Og så er det en utfordring. Vi liker utfordringer. Det er jo derfor vi hiker PCT.
Jeg har gruet meg litt fordi det blir slitsomt og varmt og det er en utfordring for Ingers kne.
Værmelding er svært gunstig for oss. Det er meldt noe vind og ikke så varmt.
Mange velger å ta denne strekningen som kvelds og nattevandring. Det var en gruppe som la ut på vandring kl 18 i går kveld.
Vi har en annen plan som går ut på at vi starter veldig tidlig for så å ta en lang pause på den varmeste tiden.
Kl 04:00 var vi i gåingen med fulle vannflasker. Det var helt mørkt og vi hadde hodelyktene på. Måneskinnet alene fra en avtagende måne var ikke tilstrekkelig til å gå i.
Vi hadde en fin time før det begynte å lysne i øst. Først svakt gult og orange i øst med blått lys i nordøst og sørøst. Så kom det en gul kule opp av ørkenen.
Akvadukten dreie så rett øst slik at vi vandret rett mot den stigende solen.
Etter 13,5 km tok vi den første pausen med litt mat. Vi var da kommet akkurat halvveis til der vi skulle ta den lange hvilepausen.
Så bar det videre og ruta forlot akvadukten. Da så vi plutselig Kelly et stykke fremfor oss på akvadukten. Jeg ropte til henne at ruten forlater akvadukten, men hun hørte det ikke og fortsatte lang den.
Da vi tok en halvtimes pause etter 20 km i skyggen av duken vår, kom Woo gående med paraply. Vi var de første hikere han hadde sett i dag. Jeg hadde da min paraplyhatt på hodet.
Etter 27,5 km kom vi igjen på akvadukten. Den gikk nå på en bru over et uttørket elveleie. Under brua er det skygge og der hviler hikerne. Det er også en WaterCache der.
Under brua lå det 8 hikere. Klokken var nå kvart på 12. Et perfekt tidspunkt for nå er det en time til solen står på sitt høyeste. Den siste timene har det blitt skikkelig varmt. Vi la ut duken vår i skyggen og la luftmadrassene oppå. Så var det bare å legge seg ned og slumre.
Vi lå der i 4 timer og var på stien igjen kl 15:45. Vi var nå kommet i en svær vindmøllepark. Like bortenfor var det en solcellepark.
Vinden var nå blitt svært sterk og den tok brodden av ettermiddagsvarmen.
Dagens mål var Tylerhorse Canyon, Mile 541,5 i utkanten av ørkenen der det er en liten vannkilde. Det et 11 km og 660 høydemeter vandring dit fra der vi hadde den lange hvilen under bruen.
Det var fire andre PCT-hikere der da vi ankom. I vannkilden var det så vidt at det sildret vann. Da vi skulle varme vann til middagen virket ikke gassbrenneren vår. Jeg fikk låne en brenner fra en av de andre hikerne slik at vi fikk varm middag likevel. Det var relativt vindstille på teltplassen, men det kommer noen skikkelige vindkuler. Jeg håper pluggene sitter godt slik at jeg slipper å stå opp i natt for å redde teltet.
Vannbehovet er alltid et usikkerhetsmoment. Noen steder er det WaterCache, men vi kan ikke alltid stole på at det er noe igjen der når vi kommer dit. Der det sildrer vann i dag kan det være tørt i morgen.
Vi startet med 5,5 liter i morres. Ved pausen etter 27,5 km hadde jeg fortsatt over 3 liter igjen. Da vi kom campet i kveld hadde jeg over 4 liter igjen. Det er ekstra vekt som er båret på ryggen i en lang dag.
InReach-en min sluttet å virke i dag. Den responderer ikke og jeg får heller ikke slått den av. Det er den som gjør at man kan følge oss live på websiden. Det er også vår nødkommunikasjon.

Det ble en lang og etter hvert en tung dag, men det ble heldigvis ikke så varmt som vi hadde fryktet. Det tar på gamle kropper i 60-70 årene på slutten av dagen. Selv de unge er slitne.