Vi hadde avtalt å starte tidlig i dag så Inger ble vekket kl 06. Det var klarvær og da blir det mye dugg, både ute og inne på teltduken. Soveposene trekker også til seg fukt. Det var meldt sol hele dagen så vi må vel få mulighet til å få tørket både teltet og soveposene når vi tar en pause.
Når det er meldt sol og varme er det en fordel å starte tidlig på morran. Når det blir varmt utpå dagen blir det tungt å gå. De første 10 dagene, da vi hadde over 30 grader, var svært tunge.
På denne turen har vi hatt senere morgenen enn tidligere. Da vi gikk Pyreneene på langs sto vi opp mens det ennå var mørkt, en time før soloppgang. Da var vi i gåingen ved soloppgang.
På dagens etappe fikk vi 1000 høydemeter stigning fra starten og opp til passet Forcella Forara, 1977 moh. Stigningen var ikke bratt, men vi følte begge at det var tungt å gå selv om temperaturen ikke var så høy. Sånn er det noen dager. Fra passet gikk det opp og ned resten av dagen langs en rygg og vi hadde faktisk utsikt til de utrolige Dolomittfjellene.
Ruta gikk over flere pass og det er alltid spennende å se hvilken utsikt vi får på andre siden. Selv om det var mandag var det overraskende mange vandrere å se, men nå er vi jo i populære Dolomittene. Tidligere har vi gått dager uten å se andre vandrere.
Etappen i dag er kanskje den fineste med hensyn til utsikt. Sol og stort sett skyfritt gjorde opplevelsen enda sterkere.
Italienerne er generelt dårlig i engelsk, og ikke kan de tysk heller hvis de ikke er fra Tyrol. Jeg lurer stadig på hvordan de klarer seg i utlandet. Joda, de er jo flinke med kroppspråk, men likevel.
Når vi treffer noen som kan litt engelsk går dialogen tregt.
I dag traff vi imidlertid to skjeggete engelskmenn, og da gikk dialogen kjapt og naturlig.
De stoppet oss og spurte om dette var rett vei til en hytte. Det var han som tydeligvis var mest ekstrovert av dem som førte ordet.
Joda, vi kunne bekrefte det. Hvis de holdt seg til sti nr 436 ville de komme frem. De var tydeligvis på langtur ut fra oppakning og utstyr å bedømme. Jeg spør om dette stemmer.
-ja, svarer han. Dette er dag tre og vi skal vandre i 7 dager svarer han stolt.
-Hvor lenge har dere vandret spør han.
-Dette er dag 17 svarer vi.
-Hva! Dag 17 sier han vantro.
-Hvor mange dager har dere igjen spør han.
-19 svarer jeg.
-Det er jo over en måned, utbryter han.
Vi nikker.
Han ser på oss ned åpen munn og store runde øyne, hvorpå han spør,
– Hvor gamle er dere?
-71, svarer Inger kjapt, som sant er.
-Hva! Du er jo eldre en min mor, og jeg er 46!
-Hva er hemmeligheten?
-Just keep on walking, svarer Inger.
Vi ønsker hverandre god tur videre og fortsetter hver vår vei.
Vi var usikker på hvor vi kunne slå opp teltet i kveld, men vi fant et område like nedenfor Paso di Giau. Der sto en italiensk bobil. Vi ventet til kl 1930 med å sette opp teltet. Mens vi ventet kom et ungt italiensk klatrepar som også var på utkikk etter teltplass. De satte opp teltet mens vi krøp inn i vårt.
Dagens etappe ble på 23 km og 1730 høydemeter.
