Hviledag i Bishop.

Vi bor på Vagabond Inn i Bishop. Navnet var tilfeldig, men vagabond, ja det er jo det vi er, og det var jo faktisk det vi både så ut som og følte oss som da vi ankom I går, Homeless og jeg.

Vi ønsket et hotellrom som var stort og vi skygget unna de billigste overnattingsstedene. Vi har jo litt erfaring, selv om dette er et lite og rolig sted og ikke LA.

Det er egentlig ikke et hotell, men et motell av typen to etasjer hvor du fra rommet går rett ut på en overbygd balkong i hele motellets lengde. I klassisk USA stil. De som ikke har vært i USA har helt sikkert sett slike på filmer eller tv-serier.

Det passer oss helt utmerket. Da slipper vi disse endeløse kjedelige korridorene og vi er ute på et øyeblikk. Her er også vaskemaskiner som vi benytter og ikke minst, her er utendørs svømmebasseng. Det har vi benyttet både for å kjøle oss ned og løse opp den inngrodde skiten på kroppen. Samt rekreasjon. Vi kan sitte eller ligge i skyggen ved bassengkanten og nyte medbrakt drikke. Ren luksus. Jeg sa til Inger at dette er jo nesten som å være på sydenferie, noe hun til vanlig ikke vil dra på.
Temperaturen er høy. 37 grader og i de nærmereste dagene kan den bli 40 grader. Det er sendt ut eget hetevarsel.

Selv om det et svært varmt her ser vi snø i fjellene, Sierra Nevada, i vest. Toppene der der ligger 3000 meter høyere enn Bishop, som ligger på 1300 moh.

Planen var å være her i to netter. Inger ymtet frempå at vi kanskje skulle tatt en natt til, og da blir det sånn. Jeg protesterte ikke. Vi har ikke hatt mange slike hviledager.

Vi både ser og treffer andre hikere i byen. Det blir gjerne til at vi hilser. I går hilset jeg på en av byens uteliggere. Jeg tok han for å være en PCT-hiker som nettopp var kommet til byen. Men da han smilte tilbake i det skitne, slitne solbrente og småskjeggete ansiktet så jeg at han hadde kun en tann i overmunnen. Det har ikke PCT-hikerne. Faktum er at bak den skitne fasaden til PCT-hikerne er det i de aller fleste tilfeller en høyt utdannet person som til vanlig er opptatt av både helsen og utseende.

Det et tydelig forskjell på hikere som kommer inn til byen og de som drar ut. Skitten inn, ren og pen ut.

Vi har truffet mange hikere vi kjenner. Bla Babs og Sabrina fra Tyskland, Marte fra Norge og Bent fra Canada. Disse har vi hatt mye kontakt med under vandringen. I tillegg er det mange andre vi kjenner fra før.
Jeg lovte tidligere at det skulle komme mer av historien til Bent. Kanskje kommer den i morgen.

Det er frokost på motellet. Ikke av den norske typen, men klassisk kontinental. Vi prøver å spise mye, fete oss opp. Det blir mye smør på vaflene og ekstra pålegg.

En fin greie her i USA er at på menyen på spisestedene står kaloriinnholdet i rettene.
Når vi spiser lunch og middag velger jeg ut fra hva som gir flest kalorier. Her gjelder det å tanke opp når det er mulig. Vi koser oss også med sjokolade, kaker og potet-chips på rommet.

Det går bra med kroppene våre forøvrig. Inger kjenner ingen ting til skaden i kneet og gnagsårene er under kontroll. Vi skulle begge ha vært hos en frisør, men det får bli en annen gang.