Hviledag i Bishop.
I dag har vi ikke gjort mye. Vi har spist, handlet og slappet av. Vi er stappmette og jeg har vært på do tre ganger i dag. Ny rekord for meg. Sånn blir det når man stapper i seg det kan klarer.
Det er varmt her. I dag er det 37 grader. I morgen er det meldt 39 grader.

Bishop er en liten by med knappe 4000 innbyggere. Det er fire indianer-reservat ved byen.
Byen ligger i en dal, Owens Valley, øst for Sierra Nevada. Ørkenlandskap har ført til at et dusin westernfilmer er innspilt her.

På begynnelsen av forrige århundre kjøpte byen Los Angeles opp eiendommer i dalen i den hensikt å føre vann som kom ned fra Sierra Nevada i en akvadukt til LA. Akvadukten var 360 km lang og ble ferdig i 1913. LA får 70 % av vannet sitt fra Owens Valley.
Da akvadukten ble ferdig førte det selvsagt til krise for de bøndene som bodde i området hvor akvadukten «stjal» vannet fra.

Fra byen ser vi snø i fjellene i Sierra selv om det var en snøfattig vinter. Snøen gjør at det kommer elver ned fra fjellene. Elvene gjør at vi som vandrer PCT ikke behøver å bære så mye vann som vi gjorde tidligere.

I morgen skal vi tilbake på trailen. Vi drar herfra kl 07 med buss vel 50 km til Indepenence hvor vi får skyss opp til Onion Valley hvor vi skal starte å gå. Vi får en 800 høydemeter stigning fra start. Det ser vi ikke frem til med tunge sekker i denne varmen.
Vi må gå ca 15 km før vi kommer inn på PCT-trailen igjen. I sekkene er det mat for 6-7 dager. Det er begrenset, eller kanskje ikke noe mobildekning på denne strekningen heller.

Du kan imidlertid følge oss «live» på kartet her: https://share.garmin.com/BjornForselv

Husk at vi ligger 9 timer etter i tid og starter vanligvis ikke å gå før ca kl 15 europeiske tid.

Jeg nevnte tidligere at jeg skulle komme tilbake til Bent Hansen fra Canada. Vi spiste faktisk lunch sammen med han i dag og skal dra ut på trailen samtidigen.

Her er historien om Bent:
Vi møtte Bent Hansen første gang på kvelden på dag 7 da vi hadde vært 4 dager i Julian og pleiet gnagsårene til Inger. Egentlig møtte vi han i Julian også uten at vi visste hvem han var. Vi kom ut på trailen på kvelden og gikk til første telplass. Det var to personer der og den ene var Bent.
Vi kom selvfølgelig i prat og han fortalte at han var fra Canada, men var faktisk født i Norge. Han kom til Canada da han var to år gammel. Han fortalte også om bakgrunnen for navnet hans, Bent. Moren ville gi han et navn som ikke ga grunnlag for mobbing. Lite viste hun at de to år senere skulle til et engelsktalende land, og da var det ikke det beste navnet.
Bent er en svært hyggelig kar og vi har truffet han flere ganger på trailen.

Interessert som jeg er i historie, ble jeg fasinert av familiens imigrering til Canada. Jeg ønsket å vite mer.

Hva var bakgrunnen for at de forlot Norge? Kom de til kjente i Canada? Hvordan var det å komme til et nytt land? Spørsmålene var mange. Jeg bestemte meg for å spørre Bent om dette når jeg fikk anledning.

I Tehachapi på dag 38 spiste vi frokost sammen og jeg spurte han ut, og han snakket villig.
Jeg pratet med han igjen forleden dag i Kennedy Meadows og spurte om det var greit at jeg skrev historien på FB, noe han bifalt.
Her er historien slik jeg forstod den.

Moren til Bent var født i Tønsberg og faren i Åsgårdstrand. Da faren var 14 år ble han messegutt på en hvalfangstskute til Sørishavet. Vestfold var jo kanskje hovedsete for hvalfangst i Sørishavet. Han ble gift fikk to barn og fortsatte å dra til Sørishavet, nå som snekker på land der. Noen ganger var han borte i flere år. Datteren, som var 9 år eldre enn Bent, kjente ikke faren igjen når han var så lenge borte. Dette var i 50-årene og forholdene i Norge var ikke de enkeltse.
Faren fikk adresse til en kontrakt i Victoria på Vancouver Island og familien bestemte seg til å reise til Canada basert på denne kontrakten. De hadde ingen andre kjente der.

De dro med Amerikabåt til Halifax i 1957. Derfra dro de med tog gjennom hele Canada til vestkysten. Bent fortalte at han hadde sluttet med bleier da og skulle på do på toget. På toget var det også en sort dame. På vei fra toalettet turte ikke Bent å passere henne. Det ble få toalettbesøk for han. Han husker ikke dette selv, men moren fortalte han det senere.
Faren fikk seg jobb som innrednings-snekker. Moren fikk seg etterhvert også en jobb da Bent ble eldre.
Jeg spurte om språket, lærte de seg engelsk ordentlig. De lærte seg etterhvert språket, men man hørte tydelig at de var innvandrere. Hjemme snakket foreldrene norsk seg imellom. Bent lærte seg litt norsk på denne måten, noe som skulle få betydning senere i livet.
Jeg spurte om han hadde vært I Norge.

Ja, da han var ti år reiste de på ferie til Norge. Det var igjen tog gjennom hele Canada. Så båt til Bergen, København før de kom til Oslo. Da ferien var over ble det samme lange veien tilbake.
Da han var 20 år var han sammen med sin daværende kjæreste på haiker-ferie i Norge.
Bent tok høyere utdanning og da han var ferdig med denne bevilget han seg en ferie. Han reiste på backpackers til Australia.

En dag bodde han på samme herberge som to jenter fra Sverige. Han forsto deler av det jentene snakket seg imellom og fikk etter hvert kontakt med dem.For å gjøre en lang historie kort. Han ble sammen med den ene og hun ble med han til Canada til hennes foreldre store sorg. De giftet seg og er fortsatt gift.
-Det pussige er, sier Bent, -at hun snakker svensk når hun snakker til meg.

Jeg kunne ikke dy meg;

-Det er vel fordi hun mener du ikke lytter likevel, noe som medførte latter. Latteren sitter alltid løst mellom oss.
Jeg spurte hvordan det var for foreldrene å komme til et nytt land.

Det var ikke bare enkelt. Det endte med at da Bent flyttet hjemmefra, flyttet foreldrene, ikke til Norge, men til Sverige og Arvika på grensen til Norge. Det var rimeligere og Sverige lå jo da litt foran Norge i utvikling på den tiden.
Livet ved gamlelandet ble ikke helt som forventet. Det er ikke bare å flytte tilbake. Tidene har endret seg. Bent mente de ikke fikk den kontakten med familien som de forventet. Faren fikk så et hjerteinfarkt en dag da han måket snø.

Det endte med at de flyttet tilbake til Canada igjen. Det var der de hørte hjemme nå. Deres nye hjemland.
Bent derimot var glad for at familien emigrerte i 1957. Han hadde en fin oppvekst og hadde et godt liv i Canada. Han er nå pensjonert og bor på Vancouver Island.
Det hele fikk meg til å tenke på de som emigrerte til USA og Canada på 1800-tallet. Noen hadde kjente de kom til, andre bare en adresse. Mange startet på scratch og bygget en farm på prærien, mens noen kanskje havnet i Chicago. Livet var ikke enkelt for disse heller og mange lengtet tilbake til Norge igjen. De mange amerikabrevene vitner om det. Og mange kom tilbake til Norge igjen, og noen av disse igjen også tilbake til Amerika.
Førstegenerasjons innvandrere har det ikke lett, spesielt hvis de ikke lærer språket hurtig og ordentlig. Andregenerasjon har det straks mye lettere. De fleste av disse er glad for at foreldrene tok sjansen på å emigrere.
Det får en også til å tenke på innvandrere i dag. De har de samme utfordringene som for 60 år og på 1800-tallet. Tiden har endret seg, men utfordringene er de samme.
Drømmen om Canada ble kanskje ikke helt slik foreldrene til Bent hadde forestilt seg.

PCT-hikerne drømmer også om å nå Canada, men for de fleste av dem blir ikke drømmen slik de har forestilt seg. Mer om dette senere.