Mile 852,2 til 872,2
Km 1371,5 til 1403,7

Vi var sent i soveposene i går kveld så Inger fikk sove litt lenger i dag. Vi var i gåingen halv syv. Det var 0 grader da vi startet og det tok en og en halv time før solen kom ned i dalen og ga oss varmegrader.

Trailen gikk ned dalen og fulgte Goddard Canyon. Etter 9 km kom vi til et stikryss og der begynte trailen å stige. Vi hadde planlagt en matbit der, men det var så mye mygg at vi ønsket heller å prøve lykken litt lengre opp langs trailen. Vi fant et sted etter 100 høydemeter.

Fra stikrysset var det 1020 høydemeter opp til Selden Pass, 3326 moh.

Stigningen var ikke så veldig bratt, men Inger slet fælt oppover. Hun fikk høy puls og vi måtte stoppe opp. Det nytter ikke å bare gå på i en slik situasjon. Vi benyttet nå en teknikk vi har brukt i Alpene. Jeg går bak henne og kontrollerer farten. Vi går jevnt og rolig opp. Med en gang jeg merker at hun går litt for fort gir jeg beskjed om å gå saktere. Det fungerte fint.

Vi tok en god pause ved Sallie Keyes Lake da to tredjedel av strekningen var gjort. Vi la ut duken i skyggen av ei furu i vannkanten. Det ble en drøy time der og vi sovnet av begge to. For å unngå myggen hadde vi dekket til all hud.

Etter hvilen gikk det greit å ta resten av stigningen opp til passet. På vei opp passerte vi flere fine vann og det rant en liten elv mellom disse. Vi kunne se mange fisker svømme oppover i elva.

Oppe ved passet satt det fire PCT-hikere og to som gikk JMT. Utsikten på nordsiden av passet var ulik de vi hadde sett fra de foregående passene. Det var ikke så mange høye fjell som fanget blikket. Istedet var det nydelige vann med litt furuskog.
På vei ned passerte vi kun noen få snøflekker.

Naturen og inntrykket nede ved vannene er kanskje det som vil sitte lengst i minnet fra turen. Vi har vann, furuskog og fjell hjem, men disse fjellene er annerledes. De er av granitt og de er hvite og muntre. Hjemme er de mørke og dystre. Granitten hjemme er også egentlig hvit, men det vokser sopp, alger og lav på den som gjør den mørk. Her gjør det ikke det, trolig fordi det er mindre nedbør.

Vi kom etter hvert lenger ned i dalen og i skog. Der ble vi møtt av myggen. For å unngå å få for mange stikk måtte all hud dekkes med klær som den ikke klarte å stikke gjennom. Vi gikk med myggnett på oss og jeg hadde også vindjakken på.

Etter 33 km satt vi leir like ved den brusende elven som renner ned dalen.

Det ble mange krysninger av elver i dag også. Noen på steiner, andre på en tømmerstokk som ligger over elvene.

Vannføringen er heldigvis ikke på det høyeste. Tidligere år er det flere PCT-hikere som har drukket i disse elvene i forsøket på å krysse dem. I år er det lite snø i fjellene og elvene har derfor mindre vannføring.

Da vi slo opp teltet kom det tre PCT-hikere som vi ikke hadde truffet tidligere. Det ble totalt tre telt under furutrærne.

De siste dagene har vi teltet sammen med tramilien til Bent. Når en gruppe vandrer sammen blir de en slags familie og kalles de en Tramili. De skal, som de fleste andre hikere, ta en avstikker til VVR for å proviantere og la inn ekstra kilometer på dagens etappe. Vi har nok mat til å gå direkte til Mammoth Lakes som er neste resupply.