Mile 1077 til 1090,8
Km 1733 til 1755,4

Vi var begge trøtte da jeg vekket Inger kl 05. Jeg hadde smerter i leggene i natt og Inger hadde vondt i ryggen. For å avlaste Inger i går hadde jeg mye av hennes utstyr i min sekk. Jeg merket det da jeg tok av sekken da vi avsluttet vandringen i går. Det føltes som om jeg fløy av gårde da jeg gikk uten sekken.

Natten var ikke kald. Jeg hadde soveposen som teppe nesten hele natten.

Det var bare vi som teltet på denne plassen. Det var egentlig ikke en registrert teltplass, men det er ofte plasser å slå opp telt ved disse parkeringsplassene ved en Highway. Amerikanerne er også flinke til å ha toalett der slik at turgåere kan gjøre fra seg på en ordentlig måte. Jeg benyttet anledningen til å sitte på en ring å gjøre mitt før vi startet å gå.

Vi har en egen spade som vi bruker til å grave et hull i bakken når vi må gjøre stort når vi går. Det er imidlertid ikke alltid det er like enkelt å grave et 15 cm dypt hull. Noen ganger blir det hastig graving når kabelen tuter i åpningen. Man holder seg i det lengste før man springer fra trailen og begynner å grave. Ja, så må man jo finne en plass som ikke vises fra trailen, og det er heller ikke alltid like enkelt. Det hele skal jo også gå litt fort. Det er ikke som hjemme hvor man kan ta med seg et blad å lese i mens naturen går sin gang. Heldigvis har vi dopapir. Jeg lurer mange ganger på hvordan de gjorde det før man hadde dopapir…

Vi var på trailen igjen kvart over seks samtidig som to fiskere startet sin vandring til et fiskevann på samme trail.

Det er flott å vandre like etter soloppgang når luften er kald og klar, i natt var det ikke kuldegrader, og solen gir landskapet rundt et gylden skjær. Av en eller annen grunn var ikke myggen plagsom i går kveld, men nå på morgenen var den i høyeste grad til stede. Kanskje stemmer det som Yr meldte. Det blir regn selv om himmelen er skyfri nå.

Også i dag gikk vi i et landskap som vekslet mellom granitt, lava og løsmasser. Så var det selvsagt noen snøflekker da.

Dagens etappe er ikke så lang, knappe 24 km. Vi skal proviantere for de neste 5-6 dagene i dag. Jeg hadde ikke helt bestemt meg om vi skulle ned til byen South Lake Tahoe eller ikke, men mens vi gikk tok jeg en beslutning. Jeg kjente at kroppen var tung. Det var ingen krutt i beina når det ble stigninger. Tanken på at jeg nå skulle fylle sekken med mat for to personer i 5-6 dager gjorde meg matt. Jeg har ikke hatt en hviledag på over to uker.

Vi fikk etter hvert mobildekning og jeg sjekket mulighetene for overnatting. Skulle vi ha en hviledag måtte vi ha to overnattinger. Vi kunne få det på et brukbart motell for 280 $. Jeg foreslo det for Inger og hun stemte i med en gang.

Jeg bestilte på booking.com. Det er det vi har brukt tidligere også. Jeg bekrefter kortet ved å legge inn et tresiffrede cv-nummeret. Nå skulle det imidlertid bekreftes via Spendwise. Der brukes bankID. Jeg tastet inn feil kode og bankID-en ble sperret. Så bankID på mobil. Den var også sperret. Jeg prøvde et annet kort og skulle bekrefte dette via kodebrikke. Den hadde jeg med, men nå var batteriet på den tomt. Der sto jeg da.

Så tok jeg Revolut-kortet. Det ble også sperret for Revolut syntes betalingen så litt suspekt ut. Heldigvis kunne jeg logge meg inn på Revolut-appen og godkjenne betalingen. Til slutt fikk jeg altså gjennomført betalingen. Nå får jeg vel et styr med å gjenåpne bankID for mobil.

Revolut-kortet har vært flott på denne turen og anbefales. Takk til Morten som tipset meg om det.

Vi nærmet oss Hwy 50 som fører ned til South Lake Tahoe. Da blir jeg oppmerksom på at det er trailmagic der. Det er alltid hyggelig. På den siste km frem til veien gikk vi gjennom et område hvor det i fjor var skogbrann. Plutselig hører vi et tordenskrall og mørke skyer kommer. Pokker og. Yr hadde rett. Det blir regn, men som vanlig melder ikke Yr tordenvær.

Det ble bare noen få regndråper da vi kom frem til Highwayen og trailmagicen. Der ble stoler å sitte i og brus og amerikanske smultringer. Vi kunne ikke sitte der lenge for vi skulle haike ned til byen og skyene var faretruende nær.

Vi stilte oss opp ved veien og haiket, men bilene bare suste forbi. Så begynte det å regne. Ja, slikt regn som er i tordenvær, kraftig og med store dråper. På med regntøyet i en fart. Hvem vil nå ta på to våte haikere?
Da stopper det plutselig en bil. Det er Rick. Han et trailengel og hadde hentet to haikere ved Echo Lake og hadde to ledige plasser i bilen. Snakk om flaks. Han kjørte oss helt frem til motellet.

Det skal ble fint å få en rolig kveld og en dag uten vandring.