Mile 1133,4 til 1153,9
Km 1824 til 1857

Det var varmt og fint hele natten. Tiden med kuldegrader på natten er nok definitivt forbi.
Vi var på trailen litt før halv syv. De andre teltene var forlengst borte. Jentene som cowboycampet lå der fortsatt.

Første del av dagen gikk gjennom relativt tett skog. Det er ikke like fint som å gå i åpen skog eller helt skogfrie områder. Den eneste fordelen med skog er at solen steker ikke der på varme dager slik at det det er kjøligere å gå der.

I de to foregående dagene var jeg trøtt i kroppen. Men i dag var det en ny kropp som sto opp. Jeg merket det med en gang. Det er ofte slik. De to første dagene etter en pause er tunge, før kroppen kommer i gang.

Vi passerte skistedet Squaw Valley. Vi gikk i høyden der og var i høyde med toppen av heisene. Her var OL i 1960. Jeg ble faktisk født midt under dette OL. Det ble tre norske gullmedaljer, Håkon Brusveen, Roald Aas og Kuppern, (Knut Johannessen).

Vi er overrasket over hvor mange alpinanlegg det er i California. Til vanlig er det mye snø i fjellene her på vinteren. Det er få snødager, men det kan komme enorme mengder de dagene. Så er det sol fra skyfri himmel til neste lavtrykk fra Stillehavet kommer. De siste årene har det imidlertid vært lite snø. Det har også vært lite regn på sommeren og California har en vannkrise. Vi har jo knapt kjent regndråper på 2,5 måneder.

Tilbake til vandringen. Etter at vi passerte Squaw Valley steg trailen opp på en lang fjellrygg. Det blåste svært kraftig fra vest og det var tidvis vanskelig å gå. Vi gikk ca 7 km langs ryggen før vi dukket ned i skogen og vi nærmet oss Donner Pass.

Trailen går ned til Donner Pass, for passet er et pass for trafikk øst/vest i nord-Sierra. Nå går det både bilvei og jernbane over passet.

Passet har en dyster historie. I 1846 skulle en gruppe, ledet av Georg Donner, dra fra Midtvesten til California. De skulle ta snarveien over Sierra Nevada i nord og valgte dette passet. Gruppen på over 80 personer ankom i oktober med vogner trukket av okser. De ble overrasket av en snøstorm som varte en uke med enorme snømengder. De kom ikke videre, gikk fri for mat og de så kannibalismen som siste utvei. I januar klarte en gruppe å ta seg over passet og gikk mot vest for å få hjelp.
Av de 84 personene som ble værfaste døde halvparten.
Passet fikk navnet etter lederen av gruppen.

Vår nedstigningen til passet gikk gjennom et svært tungt terreng med mye stein og ur. Ikke noe morro. Det vi så frem til var Donner Ski Ranch. Den ligger ved passet og har en bar/restaurant. Der skulle vi spise middag for nå hadde vi vandret 32 km og 1200 høydemeter.

Vi bestilte en XL pizza. Det som er spesielt her er at PCT-hikere får en gratis øl. Vi hadde hørt rykter om at det var en stor øl så vi spurte om en av oss kunne få en cola i stedet. Det gikk, og det var lurt. Ølflasken var på 1,2 liter.
Vi delte på den. Inger mente at den måtte være sterk for hun ble brisen.
-Tull, sa jeg som var blitt salongberuset som svenskene sier. Jeg sjekket flasken. Det var jaggu 8,1%. Ikke rart vi merket det på tomme mager.
Pizzaen var god.

Vi benyttet anledningen til å lade elektronikken. Jeg benyttet anledningen på å gå på do. Mens jeg vasket hendene, for første gang på tre dager, ble det mørkt. Jeg var glad jeg ikke satt på doen da.
Det viste seg at strømmen i hele passet var gått. Etter hvert pratet noen om en skogbrann litt lenger vest som var årsaken.
Vi var glad vi hadde fått Pizzaen. Elektronikk ble ikke fulladet, men noe fikk vi da.

Vi var der i over to timer før vi ruslet tilbake på trailen og gikk en knapp km før vi teltet.
Vi er nå 2150 moh.