Mile 1320,6 til 1346,3
Km 2125,5 til 2166,6

I natt var det litt spennende. Kl 02 hørte jeg det raslet i skogen til høyre for meg. Så knakk det en tørr kvist. Jeg hørte ett eller annet som gikk. Det fortsatte til venstre for teltet og ble stille. Så kom det tilbake og forsvant til høyre. Fem minutter etter kom det på nytt. Nå var det lite ved teltet. Jeg satte på hodelykten og det var der fortsatt. Så slo jeg på full styrke og ropte høyt. Da løp det av sted. Jeg åpnet teltdøren og lyste rundt teltet, men kunne ikke se det da. Det var sannsynligvis enten en hjort eller en bjørn. Det er ikke mange andre store dyr som lusker rundt her på natten.

Det tok en stund før jeg sovnet igjen og jeg sov nok ikke så godt. Jeg våknet halv fem av en fugl som skrek høyt. De starter gjerne litt før fem, men denne var litt tidlig på han. Selv om jeg var trøtt, og det ennå ikke var blitt lyst, skjønte jeg at det ikke ble mer soving. Jeg får heller sove i en pause på trailen hvis jeg er trøtt på dagen.

Mens jeg tok ned teltet sto også PolarBear opp. Jeg var på trailen halv seks før soloppgang.

Jeg teltet, 2300 moh, på en lang rygg som gikk øst-vest. Trailen steg fortsatt opp sammen med ryggen. Soloppgangen kom rett i mot litt til venstre for ryggen. Området var brent så det var utsikt til begge sider selv om det ellers var en skog. Når solen står lavt gir det nesten landskapet ekstra konturer. Ryggen er den høyeste i mils omkrets.
Mot sør, der jeg har vandret fra, var det ingen fjell å se. Vel, selvsagt var det fjell, men de var skogdekt. Brent eller ikke. Men så jeg godt etter kunne jeg se én, kanskje to, bare topper stikke opp i det fjerne. De siste tindene i Sierra, langt der borte.

Igjen slår det meg dette med vandringen. Når jeg vandrer virker det ikke som om jeg kommer fremover i landskapet. Trailen snirklete seg frem i endeløs rekke av bukter. Som en tråd som ligger kastet på gulvet. Når jeg på dette stedet ser meg tilbake ser jeg jo virkelig at jeg kommer nordover. Summen av hvert steg, selv om de ofte går både østover og vestover, ja også ofte sørover, bringer meg fremover i landskapet. Bare det blir mange nok steg. Alle steg teller. Det er som stemmene i et valg. Alle teller. Det er summen som bringer en fremover. Jeg har 45-50.000 steg om dagen.

Hvor lang borte er toppene i Sierra? Jeg vet ikke. Den jeg kan se er kanskje 15 mil i luftlinje unna. Det lengste det er mulig å se fra en topp på jordoverflaten er ca 18 mil på grunn av jordkrumningen.

Så kommer jeg til et av turens viktigste, ja det neste viktigste mile-punkt.
PCT-Midway. Jeg er halvveis! Halvveis på turen. Halvveis til Canada. Det første jeg tenker på er at dette skulle også Inger ha fått oppleve. Det fortjente hun. Hun var så nær.

Halvveis, det føles nesten som om man snart er ferdig, for man har sett frem til dette punktet. Det neste som slår en er hvor ufattelig langt det er igjen. Når jeg tenker på hvor langt vi har gått, og at jeg har like langt igjen, blir jeg helt matt. Skulle jeg snudd her og gått samme vei tilbake ville jeg ikke klart det. Mitt ellers så sterke hikersinn ville ikke klart det. Alle utfordringene, stigningene, vannbæringen, de endeløse strekningene, ørkenen og all lidelsen. Nei, det ville vært for mye, for langt og for tungt.
Da velger jeg heller strekningen fremfor meg, vel vitende om at den er like lang. Men jeg vet ikke mye om den. Det beste er av å til å ikke vite. Det blir nye oppdagelser, nye opplevelser og nye utfordringer.
Men jeg klarer likevel ikke å ta inn over meg lengden.

Det er som et lite barn som spør;
-Pappa, er det langt igjen?
-Nå er det 2130 km igjen.
-Å ja. -Er det langt?

Jeg pleier som regel, når jeg jeg er sliten, det er tungt og alt kjennes håpløst ut, å tenke på polfarere. Særlig de gamle, men også de nye. De slet virkelig. Det jeg opplever er bare småtteri til sammenligning. Det pleier å hjelpe.
Men det er likevel langt igjen.

Jeg var helt tom for vann etter frokost i morres. Jeg tror det er første gang på hele turen. Jeg pleier alltid å gjemme en skvett til Inger hvis vi har lite igjen. Nå er det vel 11 km til neste vannhull. Det er ingen problem. Første del av dagen går jeg glatt 10-15 km uten å drikke.
I Sierras, hvor det fortsatt snø var snø i høyden, var det ofte vann å finne. Nå er Sierras passert og den luksusen er forsvunnet.

Dagens første mål er derfor vannposten. Der drakk jeg og fylte opp en liter. Det ble også en matbit. Så gikk det videre til Hwy 36 som fører til Chester. De fleste hikere drar til Chester. Jeg dropper det, jeg har nok mat i sekken. Det er vel 17 km til Highwayen. Jeg har et lite håp om at det er trailmagic der. Det er helg og da er sannsynligheten størst. Jeg skal uansett lunche der.

Da jeg kommer frem står det en bil der som setter av noen hikere. Det er det unge paret fra Nederland og vennen deres. Mens jeg pratet med dem kommer det en pickup og parkerer. Ut kommer to damer og rigger til med trailmagic. For et hyggelig sammentreff.

Jeg får frukt, chips og en kald cola. Kald Cola har jeg virkelig lengtet etter. De har også en Hikerbox. Der finner jeg en dorull. Flott! Den jeg har er nesten tom.

På bordet har de også våtservietter. Jeg benyttet anledningen til en enkel vask. Servietten ble helt sort. Det er veldig mye støv og aske i dette området. Jeg har aldri vært så skitten.

Det kom etter hvert flere hikere. Bla PolarBear og Dr Pepper. Så kommer det et amerikansk par som jeg har sett siden Belden. Det første dama sier når hun ser bordet med frukt, drikke og mere til, er;
-Oh, wipers! Det var våtserviettene som fristet mest.
Jeg var der en god time. Fikk også sitte på en stol. Luksus det også.

I går var jeg ikke helt fornøyd med måten jeg la opp og gjennomførte vandringen på. I dag gikk det bedre.

Det ble en kort pause etter 11 km. Så ble det en lang og god pause ved Highwayen og trailmagicen etter 17 km. Nå hadde jeg 24 km igjen av dagens etappe. Den delte jeg opp i tre 8-km etapper og tok en pause etter hver av disse. Da la jeg duken på bakken og jeg la meg ned, spiste og småsov.

Dagsmålet var grensen til Lassen National Park. Hvis man skal overnatte i parken må man ha bearcannister. PCT-strekningen gjennom parken er på vel 3 mil. De fleste overnatter like ved grensen, så går de gjennom parken den nest dagen, og overnatter på andre siden.
Jeg har hatt to 4-milsdager for å komme i denne posisjonen.

Ved grensen var det 10-12 hikere da jeg kom. Etter hvert kom det flere som slo opp telt.

Jeg fikk melding fra Inger i ettermiddag da jeg hadde litt mobildekning. Hun gikk da om bord i flyet som skal fly til Europa. Det var en lettelse for meg å vite at alt hadde gått bra for henne så langt. Hun kommer til Oslo på søndag og skal være en stund der.

Det var dag 85. Jeg har brukt nøyaktig halvparten av tiden jeg har til rådighet og jeg er halvveis.
Jeg er i rute.