Mile 1411,3 til 1436,9
Km 2271,3 til 2312,4

Jeg sov dårlig på motellet. Det er bedre å ligge i teltet. Dessuten var det noen som pratet utenfor til langt over midnatt. Jeg åpnet døren og ba dem, ikke på en høflig måte, om å være stille. Jeg fikk bare et hissig; -Fu#k you! til svar, men det ble stille.

Jeg fikk ringt min far på Messenger og gratulert han med 87-årsdagen før jeg kl 05:50 gikk til kirken for å få skyss tilbake på trailen.

På denne dagen i fjor startet den store Dixi-brannen som jeg har gått igjennom den siste uken. Den var den nest største brannen i Californias historie.
Du kan lese mer om brannen hvis du er interessert i linken på slutten av loggen.

Da brannen raste var selvfølgelig PCT-trailen stengt i et stort område. Det har de siste årene vært umulig å gå hele hele trailen i en kontinuerlig vandring. Det har vært flere områder som har vært stengt pga brann. Vi er nå inne i tiden hvor brannene pleier å oppstå så vi får se hvordan det blir i år.

Han som sto opp tidlig på morgenen for å kjøre oss tilbake på trailen skulle ikke engang ha bensinpenger for bryet. Han gjorde det fordi det var en god gjerning. Jeg er sluttet å bli overrasket over hjelpsomheten, men jeg blir stadig imponert. Det føltes nesten litt flaut å ikke gi noe igjen. Det verste er at det fort kan bli en vane at man tar for gitt at all slik hjelp er gratis.

Den første pausen tok jeg etter 13 km ved Burney Falls. Det er en turistattraksjon med et flott fossefall. Der traff jeg blant annet Sunny J. Det ble kun en snack-pause der.

Stort sett hele dagens vandring var i skog. Det passet meg bra for jeg ville ikke vandre i solen som jeg har gjort mye av den siste tiden.

Som vanlig la jeg meg ned på duken nå jeg tar lange pauser. Etter en av disse traff jeg Synny J ved et vannhull. Hun lo da hun så meg. Hun hadde gått med musikk på øret da hun plutselig fikk høre en rar lyd. Hun trodde det var et dyr hun hørte, men så var det jeg som lå ved trailen og snorket.

Ja, jeg dupper fort av når jeg legger meg på ryggen etter å ha spist. Jeg våkner ofte av min egen snorkling. Kroppen slapper ordentlig av da. På natten pleier jeg ikke å snorke hvis jeg ikke ligger på rygg. Hvis jeg lager snorkelyder får jeg en albue i siden av Inger.

I løpet av dagen passerte jeg Lake Britton Dam. Den var bygget så tidlig som på 1920-tallet og var nå under rehabilitering. Jeg fikk en omvisning av en av formennene der.
For meg er slike dammer interessant.

Det ble en varm dag og det gikk med mye vann for å unngå dehydrering.

Etter vel 4 mil og nesten 1500 høydemeter teltet jeg ved et av dagens vannhull. Da fikk jeg muligheten til å vaske de skitne bena.

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Dixie_Fire