Mile 1579 til 1599,7
Km 2541,2 til 2574,4

Jeg sov dårlig i natt. Jeg fant ikke en komfortabel stilling og fikk vondt i hoften. Det skyldes ikke bakken under teltet. Jeg var svært fornøyd med måten jeg utnyttet den lille og dårlige plassen. Men slik er det, noen netter er mindre gode.

Det var fortsatt mørkt mens jeg pakket ned inne i teltet. Det var fortsatt en time til soloppgang. Plutselig ble det lysere og jeg kunne se alt i teltet. Det var månen som kom opp over fjellryggen jeg lå ved og ga et flott måneskinn.

Kvart over fem var jeg på trailen. Gårdagens vandring ble avsluttet i brent skog og jeg fortsatte i denne. Men etter vel en km kom jeg opp på en rygg og der hadde brannen stoppet. Det er ofte slik at det kan ha brent på den ene siden av ryggen, men ikke på den andre.

Etter 15 km skulle jeg ha en matpause og så meg om etter et eget sted uten å finne det. Plutselig kom jeg inn i en brent parti. Fanken heller. Det blir skikkelig støvete å lunche i den brente skogen. Det ble til at jeg satte meg på en tømmerstokk som lå neste på trailen. Da jeg gikk videre var jeg blitt sort på hendene.

Det var mye nedfallstrær og det ble rene hinderløypen. Den brente skogen varte i vel en mil.

Dagens vandremål var veien som fører til Etna. Dit kom jeg litt før halv to etter 33 km og 1360 høydemeter.
Nå skulle jeg haike inn til byen, men det var ingen biler som passerte på den lite trafikkert veien. Så ser jeg det står en bli vel 100 meter bortenfor og to damer er ute og tar bilder. Jeg går bort til dem og spør, i det de går til bilen, om de skulle til Etna.
-Yes, do you need a ride? var svaret.

Det var Trisha og Parker som var i bilen. Moren til Trisha var norsk og Trisha hadde det norske navnet Ragna til mellomnavn. Hun ba meg uttale det på norsk.
Som alle de andre amerikanerne vi har truffet var også Trisha og Parker svært hyggelige. Da vi kom til Etna kjørte de meg rundt og viste meg byen. Det var ikke store byen, kun ca 700 innbyggere.

Jeg hadde tenkt å overnatte i telt i Etna City Park og de kjøre meg dit til slutt.
Der var det toalett og tilgang til dusj ved bruk av poletter.

Jeg hadde ikke klart for meg når jeg skal tilbake på trailen igjen. Det er lenge siden jeg har hatt en hviledag, men jeg føler egentlig ikke at kroppen er sliten. På den andre siden har jeg økt dagsetappene betydning nå når jeg går alene. Det et gjerne opp mot fem mil om dagen selv om det er godt over 1000 høydemeter stigning. Jeg må ikke bli alt for ivrig i gåingen med en gang. Det er langt igjen.

Det er mulig jeg drar ut på trailen i morgen ettermiddag. Jeg har litt planlegging for videre vandring som må gjøres samt oppdatering av blogg etc. Det er greit å utnytte at jeg har tilgang til nett og strøm.