Mile 2525,6 til 2558,1
Km 4064,6 til 4116,8

Jeg sovnet før det ble mørkt i går. Ved midnatt våknet jeg ved at jeg hørte raslelyder på teltbunnen. Mus. Æsj, det var ikke bra. Jeg har hørt om de som har fått besøk av mus som har gnaget hull i teltduken.
Jeg skremte den bort, men den kom tilbake igjen. Jeg så den gjennom nettingen da jeg slo på hodelykten. Jeg ble lys våken. Jeg ønsket ikke hull i det nye teltet. Den forsvant for så å komme tilbake igjen. Jeg lå bare å slumret og var på vakt.

Kl 02 orket jeg ikke mer. Jeg spiste og pakket så ned leiren. Jeg var på trailen kvart på 3 og brukte hodelykten.
Trailen krysset Milk Creek og steg deretter vel 800 høydemeter. Det var en tung stigning med mye høyt gress og steiner som gjorde det vanskelig å gå. Stien var ofte smal at jeg ikke kunne bruke stavene. I tillegg var det nedfallstrær som lå over trailen.

Kvart på seks hadde jeg tatt hele stigningen og jeg slo av hodelykten. Det var lettskyet og jeg håpet på fin soloppgang. Jeg sto å ventet mens jeg småfrøs i 10 grader. Uheldigvis var det tette skyer akkurat der solen skulle komme opp og det ble ikke den soloppgangen jeg hadde håpet på.

Nå begynnte nedstigningen. Det var ikke skog i starten og gresset var fuktig av dugg. Jeg ble søkkvåt på beina. Det er andre gangen på turen at jeg har blitt så våt. Da jeg etter noen hundre høydemeter kom ned i skogen var bakken tørr.
Der møtte jeg en hjort med unge. De sprang fremfor meg på trailen i over en km. Ungen gjorde slike skikkelige hjortehopp, mens moren bare gikk og småsprang.

Etter at jeg hadde gått ned 750 høydemeter kom jeg til en teltplass. Der spiste jeg og la meg ned for å sove. Etter en god halvtime under duken var det tilbake på trailen igjen. Nå var jeg i dalbunnen og trailen gikk i svakere fall nedover. Det var imidlertid mange nedfallstrær. Flere av dem var skikkelige store og ofte lå de i klynger. Det var en utfordring å krysse disse. Jeg var uheldig da jeg skulle klatre ned fra ett av trærne og skrapte meg skikkelig på leggen.
Jeg har ikke plaster som er stort nok til å dekke sårene og heller ikke bandasje, så jeg brukte et skjerf. Leggene blir svært skitne i løpet av en dag.

Jeg krysset etter hvert den store Suiattle River på bro. Elven var helt grå av smeltevann fra bre fra Glacier Mountain. Trailen gikk så opp og ned til den kom til dagens store stigning opp til et pass øst for Plummer Mountain. Stigningen var på 1000 høydemeter. Jeg tok en god pause med en blund, og spiste over 1000 kalorier før jeg startet på stigningen. Jeg hadde allerede over 1000 høydemeter i beina og måtte gå mest mulig økonomisk oppover.
Jeg fant et jevnt fint tempo. Faktisk gikk jeg i et høyere tempo enn jeg planla. Temperaturen var 24 grader i starten og falt til 20 grader på toppen. Neste hele stigningen gikk i skog og underlaget var et helt annet enn stigningen i natt. Jeg tok hele stigningen uten en eneste stopp. Det ble en energibar og sjokolade etter 400 og 500 høydemeter som jeg hadde klart i lommen på sekken og som jeg spiste gående.

Jeg var forundret over hvor høyt tempo jeg kunne holde uten å bli sliten. Det kan være at jeg spiste godt og energirikt før jeg startet. Jeg har tidligere merket at de gangene jeg har spist hamburger eller pizza og så gått på trailen har jeg hatt mye krefter.

Klokken var bare 16 da jeg var kommet opp og jeg begynte på nedstigningen på andre siden. Da hørte jeg det første tordenskrallet og det begynte å regne. Det var ikke så mørke skyer over meg som det var lenger nede i dalen. Jeg tok paraplyhatten på meg og vandret videre. Jeg ble våt på beina og buksen på grunn av vått gress og kratt.

Jeg tenkte først å ta en teltplass ca 5 km fra passet. Da jeg kom dit så jeg at den lå litt utsatt til. Dessuten hadde jeg enda krefter igjen. Tordenskrallene kom nå bak meg og jeg bestemte meg for å gå 3 km til neste teltplass. Jeg gikk relativt hurtig for å komme frem og få opp teltet før det kunne komme regn.
Det var plass til 6-8 telt på plassen og det var ingen andre vandrere der ennå. Jeg valgte den plassen jeg anså som den beste.

Etter å ha satt leiren, spist og gjort det som gjøres skal, la jeg meg ned for å skrive.
Plutselig hørte jeg et smell, som et skudd like ved. Så hørte jeg et tre falle. Det falt like ovenfor teltet mitt. Det kom to tyske jenter springende. De hadde sett treet falle. Jeg burde egentlig ha flyttet teltet, men det blir så mye arbeid. Jeg tar sjansen på at det ikke skjer mere. Disse trærne kalles ikke uten grunn for widowmakers.
Det ble en lang dag med 52,5 km og 2350 høydemeter. Pussig nok føler jeg meg ikke sliten.
I morgen skal jeg til Stehekin for den siste provianteringen. Det går buss fra trailen østover til Steheekin som er et sted ved en lang innsjø.