Patagonia dag 21, mandag 30. januar 2023.

Patagonia dag 21, mandag 30. januar 2023.
Etter tre overnattinger på campingen i Cochrane for å vente på busstransport er vi på veien igjen.
Det blåste kraftig opp i natt og det var meldt litt regn, men heldigvis kom det bare noen dråper.
Vi hadde klokken på ringing halv seks for å være tidlig på busstasjonen for å få en god plass på bussen. Heldigvis klarte jeg å ordne biletter til grensebyen Chile Chico i går. Til tross for utallige forsøk på mobilen klarte jeg ikke å booke billettene videre på vei 40 i Argentina. Websiden nektet å ta våre debetkort. Jeg våknet kvart på fem og sto opp og gikk på servicekjøkkenet hvor det var WiFi for å gjøre et siste forsøk. Jeg hadde ikke lykken med meg i dag heller. Skikkelig ergerlig.

Bussen startet ruten i Cochrane og avgang skulle være 07:00. Ti minutter over syv kom minibussen med 17 seter inn på den flotte busstasjonen og stoppet fremfor de 30 håpefulle passasjerene. Jeg var glad vi hadde biletter, riktignok ikke plassbiletter, og kunne være blant de første som kunne stige om bord. Like før vi forlot stasjonen kom det en til minibuss og tok med de resterende passasjerene.

De ble fem og en halv time på 17,5 mil. Det kunne ikke gå fortere på disse smale humpete grusveiene med pukk og vaskebrett. Det var ikke mulig å holde på en fjert for å si det slik. Det fikk så være. Det var værre da noen ble reisesyk og spylukten kom sigende. Da holdt Inger på å dø, selv om hun pustet gjennom ermet på fleecen.

På busstasjonen i grensebyen Chile Chico kunne vi kravler ut av minibussen. Det var ca 17 km til grensebyen Los Antiguos på Argentinsk side av grensen. Mellom disse ligger det to grenseposter med ca 6 km avstand. Vi fikk bestilt taxi frem til den første. Taxien, det var vel ingen taxi, men en venn av betjenten på busstasjonen da hun ringte etter taxi for oss, kunne ikke frakte oss lenger.

Nå ble det utsjekking fra Chile. Det gikk greit, knappe halvtimen. Så var det å komme seg til den Argentinske grenseposten. Det sto en ung pen jente å haiket i veikanten. Vi passerte henne og begynte å gå gjennom ingenmannsland frem til Argentina. Vi prøvde å haike med de få bilene som passerte og jaggu trur du ikke den tredje bilen stoppet og tok oss med. Lykke.
Vi forlot bilen ved neste grensepost, for vi måtte inn og gjennomgå grundigere sjekk. Mens vi sto der kom den unge pene jenta. Hun fikk haik etter oss!
Sjekken gikk overraskende greit, mye raskere enn da vi skulle inn i Chile. Så var det ut på veien igjen og knappe fire km til Los Antiguos. Ut med tommelen og først bil stoppet. Lykken står oss bi i dag. Bilen kjørte oss helt til busstasjonen.

Nå måtte vi ordne med biletter sørover til El Chaltén. De ulike busselskaper har ulike skranker, nesten som på flyplasser. Vi fant den riktige og den hyggelige unge damen ordnet biletter. Vi fikk samme seter som jeg prøvde da jeg fortvilet prøvde å booke på nettet i går kveld. Mulig navnet mitt hang igjen i systemet. Det er 64 mil til El Chaltén og bussen går kl 20:30. Det er en nattbuss med liggeseter og vi er fremme kl 08 etter 11 timers reise.

Klokken var så vidt passert to og vi var glade for at alt hadde gått som smurt i dag. Bortsett fra spylukten da.
Det ble litt vandring i byen og cafébesøk, før vi returnere til busstasjonen. Der pratet vi med to tyske jenter som skulle samme vei. De hadde også kjøpt billetter videre på neste etappe sørover fra El Chaltén. De mente det var billigere å gjøre det her. Jeg gikk for å sjekke, men nå var den hyggelige damen ikke til å oppdrive.

Bussen kom i god tid før avgang. Vi gikk ombord og fant de flotte setene. 2 + 1 i bredden. Vi hadde helt bakerst i u-etasjen. Rett under ventilasjonsanlegget. Det bråket noe forferdelig. 11 timer denne støyen. Jeg kontaktet sjåføren for å få nye plasser, men han avfeie meg med at bussen var full. Jeg ga meg ikke og gikk inn for å finne den hjelpsomme dama. Jeg fant henne og la frem problemet. Sjåføren kom igjen og sa til henne at bussen var full. Dama var fantastisk og kunne tydeligvis trylle. Hun vinket meg på innsiden av skranken og pekte på to setet og spurte om vi vil ha disse. Jeg akseptere tvert.
Lykkelig med to nye seter sprang jeg ut til Inger og viste henne de nye plassene.
Jeg var ikke ferdig ennå. Det var ennå litt tid til bussen skulle gå og jeg ville prøve lykken nå når den sto meg bi.

Jeg sprang inn og spurte dama om hun kunne ordne biletter fra El Chaltén til Puerto Natales den 10. februar.
Javisst kunne hun det. Å bestille billetter her er ikke bare å trykke på en knapp. Det er frem med pass, navn, fødselsdato, telefonnummer, nasjonalitet, passnummer, epostadresse, kjønn og jeg vet ikke hva jeg har glemt. Hun kunne ikke et ord engelsk og jeg kan ikke spansk, men vi klarte å kommunisere.
Hun plagdes med bestillingssystemet, tiden gikk. Jeg hadde lyst til å se på klokken for å sjekke hvor mange sekunder det var igjen til bussen skulle gå, men turte ikke. Jeg var redd for at det ville stresse henne mer. Det holdt at bussjåføren sto å steppet ved siden av meg. Jeg ville nødig være årsaken til at vi var forsinket ut fra stasjonen.
Dama holdt roen, også da hun fikk problemer med kommunikasjonen på betalingsterminalen. Hun var fantastisk, virkelig rett person på rett plass. Hun er den mest hjelpsomme og fantastiske servicepersjonen jeg har truffet. Jeg angret i etterkant på at jeg ikke ga henne tips, selv om det ikke er vanlig. Jeg fikk takket henne så godt jeg kunne og sprang ut til bussen.
Jeg hadde ikke fått kommet meg ned i setet på bussen før den begynte å kjøre.
Synd at ikke hadde en lottokupong å fylle ut i dag når hellet fulgte meg.