Vi sov til elvebruset fra elva like ved og litt regn som trommet på teltduken.
På morran hadde nattes regn gitt seg. Under nedpakkingen av utstyret i teltet ble det litt oppstyr da det ble observert flere store småkryp. Mest hyl ble det da det ble funnet en stor edderkopp i sekken til Inger. Da er det godt å ha med mannfolk på turen.
Første del av dagens etappe gikk opp til dammen ved Vernago Stausee. Ruta går i skogen litt opp i dalsiden, men vi valgte å gå langt veien. Det er mer å se da enn den tette skogen. Det var lite trafikk så tidlig på dagen. Ved dammen ble det en matbit før vi tok fatt på den over 1300 meters stigningen opp til Rifugio Similaun, 3019 moh hvor vi hadde bestilt overnatting. Hytten ligger bare 100 meter fra grensen til Østerrike.
Etter 300 høydemeter kom vi opp i tåke og all utsikt forsvant. Det kom noen åpninger i tåken nå og da slik at vi fikk et lite glimt av omgivelsene.
Noen dager er tyngre enn andre uten at vi vet hvorfor. For Inger dag var en slik. Det gikk tungt opp til hytten, men vi hadde det ikke travelt. Etter en pause halvveis hvor vi spiste godt og flyttet litt vekt over i min sekk gikk det straks bedre.
Litt før kl 13 var vi oppe ved passet og hytten dukket ikke frem i tåka før vi var like ved den. Selv om vi skulle ha en kort dag var kl 13 litt tidlig å avslutte vandringen. Det ligger en annen hytte, Martin-Busch-Hütte, knappe 1,5 time nedover i dalen på andre siden av passet. Vi kjøpte noe å spise, avbestille rommet og satset på neste hytte.
Ute var det fuktig tåke, vind og 6 grader så vi kledde oss godt.
Levningene til Ötzi, ismannen som døde for 5000 år siden, ble funnet vel en times vandring fra hytten i retning vest. Vi gikk mot nord, forlot Italia og gikk ned i Østerrike. Denne delen av Alpene heter Ötztaler Alpene.
Dalen var steinete og det lå flere isbreer i dalsidene. Det var tåke også på denne siden av passet så det ble ikke utsikt før vi kom et stykke ned dalen.
Etter 2 times vandring kom vi frem til Martin-Busch-Hütte, akkurat i det det begynte å regne. Flaks igjen tenkte vi.
Men denne gangen var flaksen oppbrukt. Det var ikke ledig plass på den store hytten, og ikke var det noe sted å telte. Da var det bare å få på seg regntøy og starte den 2,5 times lange vandringen ned til Vent hvor det er flere overnattingsteder.
Det regnet hele turen. Eneste trøsten var at det ikke var tordenvær med påfølgende ekstra kraftige regnbyger. Det gjelder å se positivt på enhver situasjon.
Vel nede i Vent tok vi inn på den første plassen sjekket om det var ledig rom. Det ble det gamle, slitne, men likevel litt sjarmerende, Gasthaus Obervent.
Elva Venter Ache, som renner like ved vertshuset, svulmer kraftig opp som følge av regnværet.
Dagens etappe ble på 24 km og 1675 høydemeter.
