AZT dag 1, fredag 15. mars 2024
Km 0 – 21.
I dag starter vi vandringen.
Kl 04:45 forlot vi hotell i Tucson. Det var tidlig på morgenen, men ingen problem. Vi hadde fortsatt jet-leggen i kroppen. Ved flyplassen i Tucson ble vi plukket opp av Gabrielle kl 05:30. Hun kjørte oss den vel to timers lange turen sørover til trailen. Vi startet kjøringen i mørke. Etterhvert ble det lysere og vi fikk en flott soloppgang i øst. Det var overraskende mye trafikk på hovedveiene så tiden på morgenen.
Etter en god timers kjøring kunne vi se Miller Peak som vi skulle opp på. Øverste del av fjellet var skjult av skyer.
Det er ikke mulig å kjøre til monument ved startpunktet på grensen, men en humpete grusvei krysser trailen ved Montezuma Pass, tre km nord for grensen. Der ble vi satt av. Fra passet vandret vi sørover til grensen for å snu og starte vår vandring nordover Arizona Trail, AZT.
Første dag har mye stigninger. Vi skal opp til like under Miller Peak, 2884 moh. Selv om utstyr vårt er av den lette sorten er sekkene tunge. Jeg har 5 liter vann, og det merkes i stigningene på de over 1000 høydemeterne opp til toppen.
Været har vært fint den siste tiden, men i dag og de nærmeste dagene var det meldt overskyet med mulighet for nedbør og kaldt med temperaturer under null grader og mye vind.
Det var 7 grader da vi startet, men temperaturen sank etter hvert som vi tok høydemeter opp på fjellet. Det var tungt oppover, det må innrømmes, så vi tok det relativt rolig. Oppe på 2780 moh, like under toppen, var temperaturen på frysepunktet og det var is på busker og trær. Det kom også noen haggelbyger som ikke sjenerte oss.
Fra toppen gikt trailen småkupert 8 km før den gikk ned i landskapet. På de første km etter toppen var det snø. Snøen var fast og god og fin å gå på, men vi måtte være forsiktig. Vi ønsker ingen uhell her.
Planen var å ikke ha en alt for utfordrende første dag og vi hadde planlagt å telte etter knappe to mil. Vi hadde da tatt over 1500 høydemeter. Da vi kom frem dit var jeg sjelden sliten. Jeg hadde hodepine og kroppen var tung uten energi. Klokken var litt over 3 og det blåste med temperatur like over frysepunktet. Inger var innstilt på å gå videre. Jeg var enig, men jeg måtte ha mat. Det hadde blitt for lite mat så langt. Så var det hodepinen. Kunne det være høyden på nærmere 3000 meter eller for lite drikke? Jeg var ikke tørst, så da føler man ikke for å drikke. Jeg glefslet i meg en tortillas med Nurtella som jeg skyllet ned med kaldt vann før vi fortsatte. Jeg følte meg staks bedre.
Etter to km begynte trailen å gå nedover. Jeg så på kartet at etter 500 høydemeter nedstigning ville det vært mulighet for å telte. Det ville også være bra hvis det var høyden som ga hodepinen. Forhåpentligvis blåste det ikke så mye lenger nede og temperaturen ville være noe høyere.
Det var to telt på plassen da vi kom ned og heldigvis var vinden rolig. Temperaturen var 5 grader. Så var det å komme inn i rutinen med å sette leir og lage mat.
Vi spiste varm middag mens vi satt i soveposene i teltet. Etter middagen var jeg trøtt og sliten. Jeg orket ikke tanken på å skrive logg. Jeg viste at hvis jeg la meg ned nå ville jeg sove og ta natt selv om klokken ikke var 7. Jeg valgte å gjøre det. Skrivingen fikk jeg ta tidlig i morgen mens det fortsatt er mørkt.
Foruten Gry, Swiss Monckey møtte vi bare fire andre vandrere i dag.
Det ble 24 km og 1500 høydemeter.
Vi telter 2100 moh.
