AZT dag 14, torsdag 28. mars 2024
Km 218 – 243
Det var 6-7 telt på Grass Shack Campground hvor vi overnattet. I et av de nærmeste teltene var det en som sov svært godt hele natten. Det vet vi for han snorket kontinuerlig gjennom hele natten. Inger ble mest sjenert av det, var for lyder som hun er. For meg gikk det greit. Bekken som klukket like ved gjorde at snorkingen ikke ble så intens i mine ører.
Som vanlig ble det noen kuldegrader i natt også, men overraskende nok ble det ingen kondens hverken utvendig eller innvendig på teltet.
Kvart over 7 var vi på trailen. Da hadde bla Forest og Ryan allerede forlat. Nå skulle vi ta den 1000 høydemeter stigning opp til Mica Mountain. Det er fint å få stigningen først på dagen. Vi tok korte pustepauser, samt hvilte skuldrene, for hver 150 høydemeter. Vi gjør det slik at Inger går først og jeg rett bak. Hun bestemmer farten, men hvis jeg merker at hun går for fort ut fra det jeg vet at hun klarer gir jeg beskjed om å gå saktere. Det er bedre å bruke litt lenger tid oppover for å spare krefter til å kunne gå hele dagen.
Det er skog hele veien opp. Her oppe på 2000 moh er det stort sett bare furuskog. Den trives i høyden hvor det er kjøligere på sommeren enn nede i ørkenen hvor det blir svært varmt og tørt. Vi kjente også den deilige lukten av furuskog.
Det er snø i øvre del av Mica Mountain. Vi traff snø ved siden av stien etter 600 høydemeter. Snøen krøp nærmere og nærmere inn på stien og etter 700 høydemeter var alt snødekt. Dette er ikke gammel snø, men snø som falt sist helg under uværet.
Vi lunchet på Manning Campground etter 800 høydemeter. Den var helt dekt med snø. Så gikk vi videre opp til toppen, godt hjulpet av stavene. Skoene hadde godt feste så det var heldigvis ikke glatt. Vi skal ikke legge skjul på at siste del av stigningen var tung å gå.
Vel oppe begynte det å gå nedover på nordsiden nesten med en gang. På nordsiden tar ikke solen så godt så der ligger det mer snø og den ligger også lenger ned i fjellsiden. Første del av nedstigningen var riktig idyllisk med påskevær selv om vi slettes ikke hadde noe påskestemning. Påsken virker som et ukjent begrep her. Vi gikk i t-skjorte og shorts.
Ved et utsiktspunkt tok vi en ny god pause. Vi satt på en furustokk i snøen og så landskapet 1400 meter under oss som var helt snøfritt. Her fikk vi også mobildekning for første gang i dag.
Snølaget var tykkere på nordsiden og det var flere skrå partier som måtte forseres. 500 høydemeter nedenfor toppen forsvant snøen. Snøpartiet var ikke så utfordrende og krevende som vi hadde fryktet.
Men nedstigningen videre nedover var mer krevende enn vi hadde trodd. Stien var tung å gå på med løs stein i alle mulige størrelser og fasonger.
Totalt hadde vi 1400 høydemeter nedover og Inger kjente det i en kne.
Vel nede var terrenget fint og lettgått. Det var overraskende grønt på bakken med fine blomster. Fra det snødekte fjellet kom det mange bekker og små elver.
Oppe på fjellet var temperaturen 16 grader og vindstille. Het nede var den midt på 20-tallet. Heldigvis, vil jeg si, hadde det skyet litt til slik at solen ikke gjorde det enda varmere. Det var varmt nok som det var.
Vi fortsatte 7 km til Redington Pass Trailhead hvor vi teltet. Der var det også en WaterCache. Det smakte dessverre sterk klor av vannet. Det var to telt der da vi ankom i 17-tiden, Ryan og amerikaneren fra Alabama.
Temperaturen var fortsatt høy og vi satt ute og spiste middag. Da vi lette etter plass for å slå opp teltet hoppet det to store harer forbi oss. Terrenget var riktig idyllisk her.
Vi slo opp teltet et stykke bortenfor de andre for å slippe å høre snorkingen, men vi feilberegnet hvor langt lyden bar. Mens jeg skriver dette hører jeg snorkingen og klokken er ennå ikke 20.
Vi telter 1320 moh uten mobildekning.