AZT dag 16, lørdag 30. mars 2024
Km 275 – 296
Teltplassen vår lå idyllisk til ved en elv med en liten sandstrand like nedenfor teltet vårt. Men der hvor det var mulig å sette opp teltet var det helning på bakken. Det fører til man siger ned mot fotenden av teltet i løpet av natten. Det er flere år siden vi har hatt en lignende teltplass, men det var ikke bedre å finne.
Vi teltet ved Hutch’s Pool i en trang elvedal med høye fjellvegger. Jeg hadde problemer med å få inn Iridium satellitter for InReach-en.
Natten var varm, temperaturen krøp ikke under 10 grader. En stor avveksling fra alle frost netterne Det var delvis overskyet
da vi var på trailen 06:45. Skyene så litt faretruende mørke ut og de hadde god fart. Kommer stormen allerede i dag, som mannen fra National Forest påstod?
Vi hadde ikke mobildekning så vi fikk ikke sjekket de siste vær meldingen. Vi ville ikke få dekning før halve dagsetappen var gått.
Dette blir en dag med mye stigninger, over 1600 høydemeter, 4800 feet. Stigningen begynte med én gang og vi gikk opp langs venstre side i dalen. Etter hvert gikk trailen ned i dalbunnen og fulgte elveløpet oppover vekselvis på høyre og venstre side.
Etter 450 høydemeter steg trailen i slynger på høyre side av dalen og vi kom over i et skogfritt landskap som ga utsikt.
Trailen steg videre opp til Romero Pass etter 700 høydemeter. Her traff vi to lokale dagstur hikere. Vi tenkte å sette oss ned ved passet for å spise, men det blåste for kraftig der. Det ble til at vi spiste i ly av et tre litt lenger oppe.
Trailen gikk nå på en fjell rygg og vi hadde utsikt ned til Tucson langt der nede. Vi kunne se de km-lange snorrette gatene.
Jeg fikk også mobildekning og sjekket værmeldingen. Det var heldigvis ikke noe endringer. Stormen kommer i morgen, søndag kl 09. Det blir snø i Summerhaven som er dagens mål.
Trailen steg nå bratt oppover. Jeg stoppet også for å publisere på FB mens Inger fortsatte oppover. Vi var over 2000 moh og jeg pustet svært tungt da jeg tok henne igjen. Sekken føles tyngre og tyngre ut i løpet av dagen.
Etter 1100 høydemeter stigning kom vi til toppen av stigningen. Der var det en fantastisk flott utsikt fra de bare gneisbergene. Vi kunne se helt til det snødekte Miller Peak like ved grensen til Mexico hvor vi startet vandringen for ca to uker siden. Utsikten ned til Tucson var imponerende.
Trailen gikk så litt ned før den bølget fremover med 500 høydemeter stigning. I dette partiet var det flotte stein- og fjellformasjoner, ganske likt det vi så i California for to år siden. Det virker som om steinene er limt oppå hverandre.
Trailen var tidvis dekt av snø som falt sist helg. Mesteparten av snøen hadde tint og det rant bekker nesten over alt.
Trailen fulgte så et bakkeløp og den krysset bekken utallige ganger i den trange elvedalen.
Det hadde for noen år siden vært skogbrann der vi vandret. Vi så brente, svarte, døde trær, hvor noen fortsatt sto mens andre var ramlet eller saget ned. De som står, og er døde, vil ramle ned etter noen år. Disse kalles også widowmakers.
Etter 22 km kom vi frem til Summerhaven og gikk inn på butikken der. Vi hadde fått sendt en pakke fra Amazon med middager dit. På butikken fikk AZT-hikerne en kopp gratis kaffe. Jeg var heldig og fikk en gratis Cola. Kaffe er ikke helt min greie.
Like før vi kom til Summerhaven ble vi forbigått av en ung jente som hadde god fart. Jeg synes jeg kjente igjen ansiktet. Inger så at hun hadde et PCT-merke på sekken.
Da vi traff henne igjen i Summerhaven spurte jeg henne om når hun vandret PCT. Hun gikk den i 2022, samme året som vi gikk, og hun startet bare tre dager etter oss. Det viste seg at hun kom til grensen til Canada dagen etter at jeg kom dit. Vi må ha passert hverandre flere ganger under den lange vandringen. Et pussig sammentreff. Hun hadde trailnavnet Earlybird og vi fikk henne til å signerte duken vår. Jeg kjente igjen signaturen fra PCT.
Inger ønsket ikke å vandre i stormen som kommer i morgen så vi besluttet å dra til Tucson og overnatte der i tre netter, for så å returnere når stormen har gitt seg.
For å komme til Tucson må vi haike. Vi stilte oss opp der husene sluttet i den eneste gaten i Summerhaven og viftet med tommelen til bilene som passerte. Det var kun turister som passerte. Dette er en bitte liten turistplass. Egentlig er det en alpindestinasjon.
Etter knappe 15 minutter stoppet det en bil.
Det var Shaun fra Texas. Vi hadde en trivelig tur ned fra fjellet og de vel 6 milene til Tucson. Steve jobbet i Border Patrol og var på øvelse i Tucson. Han var ivrig steinsamler og hadde en stor og verdifull samling hjemme.
Shaun var så vennlig å kjørte oss helt til hotellet vi hadde booket. Vi takket så mye.
Inger var i går og forleden dag svært skeptisk til å fortsette vandringen til Summerhaven. Det måtte overtalelse til. Jeg var sikker på at det kom til å gå fint. Hun måtte nå motvillig innrømme at det hadde gått svært fint og at vi hadde hatt en fin etappe selv om den hadde vært litt tung. Landskapet var flott og vi fikk mange fine opplevelser.
