AZT dag 34, onsdag 17. april 2024
Km 698,7 – 729
Mile 434,1 – 453
Kl 21 i går kveld kom det to vandrere på trailen forbi teltet vårt. De gikk med hodelykter og speidet etter teltplass. De må fortsette minst tre km for å finne en plass.
Det har ikke vært noen cyoter å høre den siste tiden, men i natt hørte vi en fugl som skrek nesten hele natten. Inger, som er var for lyder, plagdes med å få sove. Jeg registrerte den, men brydde meg ikke.

De første solstrålene traff teltet akkurat da vi var i ferd med å krype ut. Det var 5 grader og teltet hadde ingen kondens. Halv syv fikk vi føttene i gang. Vi startet i shorts, men det ble til tider kaldt og vi frøs på hendene.

Etter tre km kom vi til en elv som måtte vades, East Verde River. Det er den klart største elven vi har vadet på denne turen. Elven var bred og vannet gikk opp til knærne. Det var deilig å få føttene i vannet selv om det var litt kjølig i luften.

På andre siden av elven ventet dagens bratteste stigning. Nå skulle vi opp av denne vel 200 høydemeter dype elvedalen.

Vi kom nå inn i et område hvor beggrunnen besto av lava. Det var heldigvis svært lenge siden den har blitt avsatt her, for overflaten på steinene var avrundet. På PCT gikk jeg gjennom er relativt ferskt lavalandskap og der var steinene svært skarpe. Selv om steinene var avrundet hindret de oss i å få den ønskede marsjfarten. Denne berggrunnen hadde vi resten av dagen.

Etter 8 km kom vi til den første vannposten. Den besto av et lite kar av metall hvor det sildret inn vann fra et rør. I karet var det mye alger og på kanten satt det masse bier. Karet ble også brukt av kyr. Jeg fylte likevel opp en liter. Det kom til å bli en tung dag og det var lite vann å finne.

Etter 15 km kom vi til en dyp elvedal hvor det så vidt sildret vann. Det var imidlertid mange store dammer i det ellers tørre elveløpet. Neste vannpost ville være en kunstig dam for kyr etter 12 km.
Inger var sliten og mente det ble for langt å gå dit i dag. Da måtte vi her fylle opp vann for resten av dagen, samt kveld og neste morgen. Jeg filtrerte 5 liter som jeg fylte på flasker. I tillegg drakk vi godt før vi fortsatte. Sekken ble merkbart tyngre.

Det gikk sakte videre. Inger måtte ha pauser for nesten hver km. Etter 19 km sa jeg at på neste pause legger vi oss ned og slapper av. Det var ikke lett å finne en slik plass i dette lavalandskapet. Etter vel 20 km fant vi et juniper-tre vi kunne ligge i skyggen under selv om det var ganske mye steiner der.

Vi lå der nesten en time og slappet av og fylte på med kalorier og samlet krefter. Temperaturen var 26 grader og det var deilig i skyggen. Musikk hadde vi også. Da jeg spilte Unstoppable med Sia var Inger klar. Dette var henne. Hun var unstoppable.

Jeg tok toalettmappen hennes for at hun skulle få litt lettere sekk. Det er unødvendig å si at en dametoalettveske er mange gang tyngre enn min. Så var vi på trailen igjen som nye mennesker. Nå gikk det straks lettere og det var ikke snakk om pauser.
Etter 27 km kom vi til vanndammen til kyr og jeg fylte opp én liter fra det grumsete vannet. Det var teltplass like bortenfor, men det var noe vind der. Inger foreslo å fortsette tre km til. Der er det også teltplass og bedre vann. Nå hadde hun virkelig fått krefter og var unstoppable.

Vi ankom plassen tre kvarter før soloppgang. Jeg var svært tørst og drakk ca én liter vann. Vannet var klart og kjølig. Leiren ble satt og middag laget. Jeg satt som vanlig ute å spiste og det var blitt mørkt da jeg var ferdig.

Det ble nesten 1100 høydemeter i dag. Det er utrolig hvordan kreftene i en sliten kropp kan vende tilbake etter en god pause. Det fikk vi tydelig se i dag.

National Forest har i tillegg til Trail Steward også andre frivillige som vedlikeholder trailen. Vi så i dag plutselig verktøy og redskaper på trailen. Så fikk vi se en ung dame, Shanon, sittende i et tre og sage grener. Hun kunne fortelle at det var en gruppe på fem som hadde vært ute i mange dager å jobbet.

Vi telter 1600 moh uten mobildekning.