Torsdag 16. mai 2024.
Etter to varme netter fikk vi igjen en kald natt. Det ble riktig nok ikke frost,  men to fattige, jeg vil ikke kalle det varmegrader, men plussgrader. Da vi kjøpte campingutstyret på Walmart kjøpte vi også en teppesovepose som vi kunne brette ut og ha over våre poser på kalde netter. Den brettet vi ut utpå natten.

Dages plan var å la teltet stå og ta en dagstur i Zion National Park. Parken ligger vel fire mil vest for oss. Vi kjørte tidlig for å forhåpentligvis kommer før den største folkemengden.
Halveis fremme lyste det en advarsel på dashbordet på bilen. Lavt dekktrykk i høyre forhjul. Trykket skulle være 42 psi og nå var det 26. Fanken heller, punktering. Vi snudde tvert. Det var nok luft til å kjøre, men hvor lenge ville det vare. Etter to mil kom vi til en bensinstasjon. De kunne ikke hjelpe og jeg fikk rådet om å kjøre 3 mil videre til Kanab for hjelp. Jeg så at det sto en grov spiker i dekket og vurderte å se om bensinstasjonen hadde repp-sett for dekk for å fixe det selv, men valgte heller fylle mer luft og kjøre til Kanab.

Kanab er en liten by med 5000 innbyggere. Der fant vi Ramsay Service Senter & Towing. De måtte vel kunne hjelpe. Der ble vi tatt vel i mot og de satt en mann på saken med det samme. Mens vi ventet der kom det en koreaner som var mindre heldig en oss. Han hadde en leiebil med skikkelig lavprofildekk og nå hadde han kantkjørt høyre forhjul. Han kom inn med flatt hjul og skade også på felgen. Dekket kunne ikke fixes. Vi pratet litt sammen mens vi ventet.

Det ble godt utpå formiddagen før vi kom til Zion NP. Vi ankom fra øst og traff kontrollpunktet på platået vi var på. I USA er det avgifter for å besøke nasjonalparkene. De er tilrettelagt på en helt annen måte enn i Europa. Vi har kjøpt årskort og kan besøke alle nasjonalparkene uten å betale.

Vi kjørte 5-6 km mellom fantastisk hvite og røde fjell før vi kjørte i mange hårnålsvinger ned i den bratte dalen hvor Zion Canyon Visitor Center og det hele er. Fra senteret går det gratis shuttle-buser opp i dalen, eller canyoen som de kaller den. Dalen er trang og har svært høye og bratte fjellvegger.

Jeg hadde lyst til å gå en rute som heter Angeles Landing, men det er svært vanskelig å få permit for den så vi valgte Emerald Pool i stedet.
Det var det mange andre som også gjorde og vi gikk i kø nesten hele veien. Vel fremme valgte 99,5% å returnere samme vei. Vi valgte imidlertid å fortsette på stien og vi fikk stien for oss selv. Det var 27 grader og skyfritt og vi lunchet i skyggen nesten på stien. Det passerte kun 10-12 vandrere da vi satt der. Vi vandret så videre nedover dalen og tok så shuttle-bus tilbake til Visitors Centeret.

Det var utrolig mye folk i dalen og det er ennå ikke blitt høysesong. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er der da.

Da vi vandret Arizona Trail traff vi en svært trivelig vandrer med navnet Forest. Det er faktisk hans virkelig navn. Han bor i Kanab og vi kontaktet han. Vi ble invitert hjem til han på kvelden og vi hadde det riktig trivelig sammen med kona og foreldrene hans som var på besøk.