Nordlandsruta dag 4, lørdag 20. juli 2024.
Vi overnattet inne i hovedhytta på Skoaddejavri for å slippe unna regnet og tåka i går kveld.
Det var blendingsgardiner på soverommet og overraskende mørkt, så vi lå til klokken hadde passet halv syv.
Det fuktige været vi hadde i går var forbigående og i dag skulle det bli fint utover dagen med temperaturer på 20-tallet.
I natt kom det to nye gjester til hytta. Det unge paret la seg på sofaen i oppholdsrommet. Det viste seg å være Marcus, en journalist fra Utemagasinet. Han hadde faktisk samme dag publisert en artikkel i magasinet med tittelen: «Bjørn Forselv deler sine beste tips og triks». Vi hadde gjort intervjuet på telefon for to uker siden. Nå når vi møtte på ordentlig for første gang hadde vi mye å prate om og tiden gikk. Det endte med at Inger måtte mase på meg om at nå var det tid for dagens vandring.
Det har ikke skjedd før.

Ute på stien var det litt fuktig i lyngen og det lave gresset, vi var 1000 moh, godt over skoggrensen som ligger på ca 550 meter. Tåka lå fortsatt nede i dalene, men skydekket var i ferd med å sprekke opp.
Skoaddejavrihytta ligger bare noen få hundre meter fra svenskegrensen og vi vandret nordvestover, parallelt med grensen.
Grenserøysene 256A og 256 ble passert. Røysene er nummeret fortløpende nordover fra nummer 1ved Iddefjorden øst for Halden.
Ved røys 256 startet den 250 meter bratte nedstigning til grusveien i Rárkkávaggi. Stigningen er tung, både ned og opp.
Vel nede ventet 12 km på grusvei til Sitashyttene til DNT Narvik. Grusveien er kjørbar til bommen ved Tjårdavatnet, 6,3 km fra hytta.
Vandring på grusvei er ikke vår favoritt. Trøsten er at grusvei er bedre å vandre på enn asfalt. Veien krysser riksgrensen fire ganger.
Ved veibommen er det noen flotte berg med små vann som blir varme i dette sommerværet. Kroppene var varme og svette, og vi hadde et deilig forfriskende bad uten å fryse.

Fra veibommen, som er i Sverige, fortsatte vi sørvest på grusveien, over eidet, til vi kom til det svære vannet Sitasjáure. Det avlange vannet strekker seg over 32 km sørøstover. Kun en liten del, under to km helt nord, er på norsk side av grensen. Der ligger Sitashyttene, 500 meter fra grensen.
Sist helg syklet jeg fra bommen og inn til hytta med ei eske proviant. Jeg la en boks øl og Cola i bekken ved grensen slik at vi kunne få kald drikke når vi kom. Det ble en innertier.

Proviantesken var på over 11 kg og innholdt proviant til to personer til vi kommer til Sulitjelma om ni dager. Jeg hadde gruet meg litt til vi skulle komme frem til hytta, for det er jeg som må bære all denne provianten. Jeg klarte utrolig nok å få alt i sekken, men toppen av sekken lot seg ikke lukke ordentlig. Soveposen måtte også ut av sekken og ble plassert på toppen. Vekta og volumet synker heldigvis etter som dagene går.

Middagen ble spist ved hytta, for å slippe å bære den. Etter en god pause fortsatte vi vandringen langs grusveien ved Sitasjáure. Veien slutter etter to km ved enden vannet. Nå ble det endelig sti å vandre på. Stien følger kraftlinja sørvest og etter hvert vestover.
Vi teltet nesten på toppen av den 140 høydemeter bratte stigning opp til vann 820. Det er unødvendig å nevne at stigningen var tung med tung sekk, men jeg nevner nu det like vel.

Det har vært nok en varm dag godt opp på 20-tallet, og det er fortsatt 19 grader nå klokken 21.
Dagens etappe ble på 24 km.
Vi telter 785 moh uten mobildekning.