Nordlandsruta dag 5, søndag 21. juli 2024.
Telpassen vår var i den bratte stigningen fire km sør for Sitashyttene. Tidlig på natten våknet jeg av at det buldret i fjellsiden like ved. Steinras. Jeg hørte steinblokker som falt nedover og etter hvert rullet. Det var jo noen hundre meter bortenfor, men man tenker instinktivt på om de kan komme helt frem til teltet. Det gikk heldigvis bra og jeg sovnet fort etterpå.

Klokken halv fire kom sola over det høye fjellet Stuorrarijdda og det ble straks varmt i teltet. Jeg hadde lagt en duk av tynn hvit tyvek over taket på østsiden av teltet, men den var blåst på vestsiden nå, så jeg måtte ut å rette på den. Den hvite duken gjør at det ikke blir så varmt i teltet når sola skinner på teltduken. Det er et problem bare på godværsdager, og ikke et problem vi har hatt i sydlige strøk. Der pleier vi å stå opp ved soloppgang. Her, nord for polarsirkelen på sommeren, er det jo lyst døgnet rundt.

Da jeg skulle pusse tennene i går kveld fant jeg ikke toalettmappen. Jeg må ha glemt den på Skoaddejavrihytta. Skikkelig ergerlig. Det blir ni dager til jeg får mulighet til å kjøpe ny. Ni dager med masse sjokolade og Nutella hver dag. Inger vil heller ikke dele tannbørste.

Inger sov dårlig i natt og jeg lot henne sove til hun våknet av seg selv klokka 07:30. Det er rekordsent for oss på slike turer
Vi var på stien én time senere.
I det vi skulle til å begynne å gå, så vi Karin slite seg opp stigningene mot oss. Karin var den svenske dama vi traff på Skoaddejavrihytta. Hun hadde overnattet på Sitashyttene. Vi ventet på henne og sammen gikk vi opp siste del av stigningen til vann 820. Der flatet terreng litt ut for stien fortsatte vestover gjennom bergterreng i dalen sør for Filtinden.

Ved enden av den korte, trange dalen, ved vann 893, dreier stien sørover og vi gikk på gress og beghyller med praktfull utsikt mot sørvest mot Langvatnet. Vi tok en rast der. En elv krysses tørrskodd like nedenfor fossen.

Så kommer vi på kanten av den lange Roanasdalen hvor Baugevatnet fyller hele dalbunnen med sin blå/turkise farge.
Virkelig vakkert. Vinden var kraftig fra sørøst, i dalens retning. Vi fikk den rett forfra, men det gjorde ikke noe, temperaturen var godt opp på 20-tallet og vi ble ikke plaget av insektene.

Et kort stykke etter den idylliske sandstranden i enden av vannet, kom vi til DNT Narviks Baugebu. Der spiste vi lunch før vi krysset elva på bru. Baugebu er ei ny liten hytte med kun ett rom og to dobbeltsenger. Den gamle hytta lå på andre siden av elva og ble tatt av snøras for noen år siden.

Vel en km videre ned dalen krysset vi grensen og kom inn i Sverige. Stien traverserte nå opp dalsiden og dreide så rundt hele sørøstenden av Paurofjellet før vi igjen nærmet oss kryssing av grensen inn i Norge igjen.

Noen hundre meter før grensen kom vi opp på kanten av et platå. Beskrivelsen av utsikten derfra blir klisjéaktig. Jeg skal nøye meg med å si at det er mitt favorittpunkt når det gjelder utsikt fra sti nord for Hellemobotn.
Vi satt der med den varme vinden i ryggen og nøt utsikten over Paurovatnet/Bavrojávre med isbreen Gihtsejiegna til venstre. Midt langs høyre kant av vatnet kunne vi skimte Paurohyttene til DNT Narvik, knappe fire km unna.

Vi kunne ha sittet der lenge, men vi måtte jo videre og gikk ned den 200 høydemeter stigningen på gress- og lyngunderlag. Vi var glade for at vi ikke skulle opp denne stigningen nå, for her var det vindstille og 26 grader. Vi ble likevel svette av å gå ned.

På strekningen videre mot hyttene kunne vi krysse noen små elver tørrskodd, mens elva nærmet hyttene måtte vi vade.
Vi gikk sammen med Karin hele dagen, og hun hadde bestemt seg for å bo i en av hyttene. Vi hadde tenkt å ligge i telt ca én km bortenfor, men vi lot oss friste til å slappe av i hytta og bo der, klokka var litt over fire og det var alt for tidlig til å slå opp teltet. Det var ingen andre i hyttene og hyttene er flotte.

Det ble et deilig bad i dag også og vi fikk vasket truser, sokker og t-skjorte.
Litt senere på ettermiddagen kom svensken Christer. Han vandret det Gröna Bandet og skulle videre opp til Kautokeino.
Det blir alltid hyggelig stemningen når man treffer andre vandrere og man har mye felles å prate om. Han ønsket bla. å gå PCT i USA om tre år. Vi gikk den for to år siden.
Man utveksler erfaringer med andre under slike samtaler og får tips og ideer.
Han kunne også fortelle at elva Rikkekjåhka, sør for Røysvatn, var lett å krysse nå. Den kan ellers være problematisk til langt ut på sommeren.

Etter at klokka hadde passet 21 for en tid siden to vi kveld.
Inger lovet å stå tidligere opp i morgen.
Dagens etappe ble på 18 km.