Nordlandsruta dag 13, mandag 29. juli 2024.
Vi var alene på Sorjushytta da vi la oss i går kveld. Klokka halv tolv kom det to svenske damer. De var hensynsfulle og var svært stille selv om de laget middag før de la seg.
Det regnet i natt og vi hadde en rolig morgen og var ikke på stien før klokka hadde passet ni. Det regnet ikke lenger. Vi var usikre på om det bare var et opphold, eller om det virkelig hadde gitt seg for dagen. Det siste skulle vise seg å være det tilfellet.
Temperaturen var bare åtte grader, det kaldeste vi har hatt på denne turen.
Det er litt pussig med temperaturer. De siste to årene har vi vært i telt i fjellene i både Nord og Sør-Amerika i tilsammen over åtte måneder. Hvis vi hadde åtte grader en morgen der ville vi sagt at det var varmt. Netterne og morgenen der er svært kalde, gjerne med kuldegrader, men dagene er varme. Morgentemperaturene vi har opplevd så langt på denne turen er langt over det vi har vært vant med de siste årene, selv åtte grader.
Sorjushytta ligger vakkert til ved Sårjåsjávrre, men de første km av vandringen sørover mot Ny-Sulitjelma fjellstue går ikke gjennom et spesielt vakkert landskap, hvis du ikke er svært steininteressert. Det finnes omtrent ingen vegetasjon og området minner om månelandskap. Det er sikkert noen som er uenige, men både Inger og jeg var enige om at det var lite attraktivt.
Da ble det straks bedre når vi fikk utsikt over Storelvvatnan. På høyden, før vi gikk ned til vatnan, fikk vi mobildekning for første gang på syv dager.
Isbreen som hang nedenfor Stortoppen i øst var et flott skue, selv om noe var dekt av skydekket.
Skydekket var faktisk i ferd med å sprekke opp og vi fikk litt sol. Temperaturen steg også såpass at jeg kunne gå uten jakke selv om det var noe vind.
Elva, eller elvene, de er begge navnløse på kartet, som møtes og renner inn i østenden av Storelvvatnan, måtte vades. Fossen og juvet nedenfor vadestedet var flott.
Ruta gikk så opp i retning Tverrfjellet før den begynte å gå nedover og dagens stigninger var unnagjort. Etter en kort nedstigning kom vi til en liten dam og et bekkeinntak. Der traff vi Tverrfjellveien og den første bilen.
Stien fulgte ikke grusveien, men krysset det nå tørre bekkeløpet, og traverserte ned vestsiden av Tverrfjellet mot Ny-Sulitjelma.
Inger og jeg minntes da vi gikk opp samme trasé i mars 2015 med ski og pulker i snøstorm med nærmest null sikt. Du verden som vi slet opp de bratte stigningene mens jeg navigerte med GPS-en. Vi hadde Abisko som mål da.
Noen hundre meter før vi kom til Ny-Sulitjelma passerte vi noen fra et finsk firma som drev mineral-leting på Tverrfjellet. Det har jo vært drevet gruvevirksomhet i stort omfang i dette området i over 100 år frem til gruvene ble nedlagt tidlig på nittitallet. Røykgassen, for det meste svovelrøyk, fra smeltehytta var så store og kraftige at skogen døde i km-vis avstand, helt opp til fjellet. Etter at smeltehytta ble lagt ned har skogen vendt tilbake. Sulitjelma er svært rik på gruvehistorie.
Vi hadde proviantert på Sitas for strekningen til Sulitjelma, og nå vi fulgte grusveien ned til Coop-en i bygda for å proviantere frem til Graddis. Coop-en har også post-i-butikk, og vi sendte hjem 1,6 kg klær og utstyr vi ikke har brukt så langt på turen. Vi satser på at vi ikke vil få bruk for det videre sørover. På Graddis Fjellstue venter en svært tung proviantpakke.
Så bar det på veien til Sulitjelma Turistsenter ved Dadja hvor vi telter på campingplassen. Her selger de gassbokser til gassbluss, men ikke av størrelsen 230 gram. Kun størrelsen over.
Vi telter 350 moh med mobildekning.
