Nordlandsruta dag 16, torsdag 1. august 2024.
Vi overnattet på Balvasshytta til SulitjelmaTuristforening, og Inger ble vekket kl 06. Hun hadde lovet å stå tidlig opp. Én time og ett kvarter senere var vi på stien.
Det var meldt regn i dag også, men det regnet heldigvis ikke da vi startet. Vi hadde likevel regnbuksene og ponchoene på oss. Gress og busker var våte og tunge skyer lå i retning vinden kom fra. Det blåste mer i dag, og til min glede så jeg at vi fikk den bakfra.

Ruta gikk etter en km inn i Skieidevágge, Skaitidalen. Dalen stiger svakt i ca fem km til vannskillet i lett terreng, så går det nedover, og sørover, mot Junkerdalen.

Vi tok en pause ved vannskillet. Det så ut til at det regnet fremfor oss og det er ikke noe morro å ha pause i regn, og nå var det tid for pause. Faktisk var det helt vindstille der vi satt, jeg i bare skjorta til tross for bare 13 grader.

Så var det på med ponchoene og vandre videre. Da tok vinden seg opp igjen og det regnet igjen. Noen holdt sin hånd over oss.

I dalen, med bratte fjellsider, er det to hytter. Arrgálahytta og Trygvebu. Begge tilhørende Bodø og omegn Turistforening. Den første kom etter vel 11 km og den siste etter vel 18 km.

Dalenbunnen var bred i starten, men da vi begynte å nærme oss Arrgálahytta ble den trangere. På enden av en stor slette, vel én km før hytta, kom vi til elva Arrgalájjåhkå. Der var det nye merker som viste vei noen hundre meter opp langs elva til en ny, flott hengebru. Stien var ennå ikke etablert, så vi gikk i lyngen oppover etter de røde pinnene. Ruta ble nå noe lenger, men man slapp å vade elva.

Det ble lunch ved Arrgálahytta. Dalenbunnen var nå blitt smal og elva var blitt større. Nå var dalen en V-dal og vi kom ned i skog like før hytta. Det regnet da vi fortsatte nedover etter lunch.

Fra de bratte fjellsidene, på begge sider av dalen, kom det hele tiden nye elver og bekker som sluttet seg til elva Skaitielva i dalbunnen. Skaitielva vokste i takt med alle disse sideelvene og ble etter hvert riktig stor.

Jeg hadde fryktet at dalen skulle være tung å ferdes i. Trang elvedal, skog og vegetasjonen har vi dårlig erfaring med, men vi ble positivt overrasket.

Bunn-vegetasjonen ble høyere og høyere, og trærne mer kraftigere etter hvert som km ble lagt bak oss. Det røpet at vi hadde gått ned noen hundre høydemeter. Den, til tider frådende elva, vitnet også om det.

Etter nærmere 19 km kom vi til Trygvebu. Der ble det også en matpause på terrassen. I hytta var det en sveitsisk jente som forlot hytta mens vi satt utenfor. Hun skulle i retning Lønsdal.

Gjennom hele dalen ned til hytta var det fuktige partier etter regnværet. Nå var det 8 km igjen til dagens må, Graddis Fjellstue. Det gikk offentlig vei nesten helt frem til hytta, og skilt viste retning dit. Vi fulgte disse. Nå hadde regnet gitt seg og ponchoene ble tatt av.
Grusveien ble fulgt i vel to km til et skilt som viste sti videre i skogen. Stien gikk i samme retning som veien og den våte skogen fristet ikke, så vi gikk grusveien selv om det ble litt lenger.

Fra hytta stiger både stien og veien 200 høydemeter. Ved det høyeste punktet møtes de. Stien krysset veien og vi fulgte denne to km ned dalsiden i Junkerdalen. På vei ned krysset vi riksvei 77, Graddusveien, ca 4 km fra svenskegrensen.

På Graddis Fjellstue ville Inger ligge inne og vi fikk stua og soverommet i første etasje. Knappe kvarteret etter at vi ankom, kom også den unge tyskeren og en sørlending. De startet også fra Balvatnet hvor de lå i den minste hytta. De var våte og slitne og fikk ta til takke med et ledig rom på loftet. Så kom også den sveitsiske jenta, men det var ikke ledig plass til henne.
Vi var heldige som kom først og fikk de beste rommene.

På Fjellstua ventet ei stor eske med proviant for to personer i åtte dager, så nå blir det skikkelig tung sekk igjen.

Dagens etappe ble på 27 km.