Nordlandsruta dag 19, søndag 4. august 2024.
Det ble ingen skriving i går kveld. Det er ikke alltid man er like opplagt til det, så jeg gjorde det på morgenen i dag.
Også i dag fikk vi litt sol på teltet i sekstiden som tørket opp teltet etter nattens regnbyger. Rester fra gårdagens desert, blåbær, hadde vi sammen med müslien til frokost.

Litt før klokka halv åtte var vi på stien. Nordover, oppover dalen, så vi gløtt av blå himmel, men sørover, ned Bjøllådalen hvor vi skulle, så det veldig grått ut.
Nordlandsruta og Telegrafruta går nå sammen sørover et stykke gjennom Bjøllådalen.

Etter ca fire km vandring i skogen kom vi til steinbua nord for Krukki. Bua ble bygd i forbindelse med telegraflinja som ble satt opp her på 1860-tallet. Det ble da etablert en sti over Saltfjellet fra Bjøllånes i sør, til Røkland i nord. Man kan se flere rester av telegrafstolpene og fundamenter langs ruta.

Én knapp km lenger ned i dalen kom vi til Krukkitunet til Polarsirkelen Turlag. Tunet ligger fint til på kanten av den store Krukkimyra.
Ytterligere tre km lenger ned i dalen skiller Nordlandsruta og Telegrafruta lag. Telegrafruta går videre opp dalsiden og over til Trespadalen, mens Nordlandsruta fortsetter fem km nedover den slake dalen til den krysser Bjøllåga på hengebru. Stien gikk gjennom flere våte myrpartier.

I den brede slake dalbunnen renner den store elva til tider så dåvent at det er vanskelig å se hvilken vei den renner, så bruser det litt i litt mindre slake partier. Brua er lagt der elva er smalest og der føles den mektig.

Før vi krysset elva hadde vi lunch. Det ble tortillas-lefser med Nutella og blåbær. En fin kombinasjon som anbefales. Vi så mye fin multer i dag også. Noe fant veien i magen min. Ja, faktisk så mye at jeg ikke drakk en eneste dråpe vann på hele dagens vandring.

På andre siden av brua steg stien bratt 100 høydemeter opp gjennom skogen til den kom over skoggrensa og flatet ut.
Kvitsteinelva krysses på hengebru, og like etter krysses en navnløs elv hvor det har gått snø eller sørperas i nyere tid. Det er et bredt belte i terrenget på begge sider av elva med steiner som raset har bragt med seg. Nå er også den 200 høydemeter stigningen opp dalsiden begynt, og når den er tatt flater stien ut og svinger inn i Raudfjellelvdalen.
Like etter at stien har flatet ut burde den etter min mening ha vært lagt noen 10-talls meter høyere i terrenget for å unngå alle de fuktige myrene den går gjennom.

Ruta nærmer seg den stadig stigende dalbunnen og treffer nesten denne ved Raudfjelldalskoia. Koia er lagt akkurat på polarsirkelen. Jeg foreslo for Inger at vi kunne overnatte i den åpne koia, men hun var ikke interessert, så vi krysset portalen til polarsirkelen og vandret videre oppover dalen.

Vi hadde ikke vandret langt før vi ble overrasket av en regnbyge som skremte oss til å ta på ponchoene. Temperaturen var over 20 grader, så vi behøvde ikke regnbuksene. Bygen skremte også bort sola, og temperaturen sank. Det gjorde humøret også. Heldigvis varte ikke regnbygen så lenge som fryktet, og vi begynte å se oss om etter en teltplass.
De er ikke alltid så lett å finne, men etter én km fant vi en tilfredsstillende plass.
Dagens etappe ble på 24 km.
Vi telter 730 moh med svak mobildekning.