Nordlandsruta dag 28, tirsdag 13. august 2024.
Vi teltet i sørvest-enden av Mosvatnet og hadde faktisk vår kaldeste natt så langt på turen. Laveste målte temperatur var 7 grader. Egentlig er det helt utrolig at vi har vandret i fjellene her nord i neste en måned, og dette er første gang temperaturen er én-siffret. Hadde jeg vist det hadde jeg tatt en annen sovepose.

Det var klarvær i natt og det merkets godt på teltet da det var mye kondens både utvendig og innvendig. Jeg hadde håpet at sola skulle komme frem og tørke teltet før vi tok det ned, men soloppgangen var halv fem og en ås i øst tok det tid for sola å komme over. Da var vi allerede på stien.

Klokka seks var vi i vandringen. Dagens første mål var gården Tverrelvnes. Det var kun åtte km dit i lett terreng. Ja, terrenget her oppe ved Mosvatnet er noe av det flotteste vi har hatt de siste ukene. Stien går over skoggrensa og terrenget er tørt og lett å gå i med fin utsikt. Mot vest så vi fjellet Hatten som har gitt navn til Hattfjelldal. Profilen var ikke så godt synlig fra denne vinkelen. To km mot nord hadde vi det karakteristiske fjellet Steinkjerka, eller Penkele som er det lokale navnet.

Vi kom etter hvert under skoggrensa og ned til Tverrelvnes hvor Elisabeth og Gunder Garsmark bor. Klokka var knapt åtte da vi ankom og det var stille på gården. Ved det gule huset var det en ekornfamilie på seks som lekte usjenert i trærne uten å bry seg om oss.
Vi dristet oss til å banke på døra til Gunder. Joda, han var våken og han fant frem esken med proviant som vi hadde sendt dit.
Vi slo oss ned utenfor det gule huset og fikk selskap av Gunder og Elisabeth og praten gikk livlig om alt mulig, men mest turer, fjell og natur.
Gunder hadde sluttet med gårdsdriften for 20 år siden. Disse fjellgårdene i Hattfjelldal ligger under skoggrensa, men likevel høyt til fjells, ca 550 moh, og våren kommer sent. Jeg spurte nårtid han begynte med slåtta i den tiden han drev gården, og han sa normalt var det 20. juli, men noen ganger så sent som 4. august. Når man vet at snøen kommer tidlig, blir det en kort sesong.

Etter hvert kom også det østerrikske paret og føyde seg inn i selskapet.
Det ble en lang og hyggelig pause før vi tok sekkene og stavene fatt og vandret videre. Det var meldt flott vær i dag, og det stemte. 23 grader og sol, og jeg gikk i t-skjorte og shorts.

Neste mål var Grannes Camping i østenden av Unkervatnet i neste dalføre. Det var 13 km dit og ruta gikk i relativt lett terreng. Dalene sør for Oksfjellet ligger i øst- vest-retning etter hverandre, og Nordlandsruta går nord/sør og krysser alle disse dalene. Vi måtte selvsagt over et fjellparti for å komme til dalføret ved Grannes.

Vi hadde ikke til hensikt å overnatte på campingen, bare spise og slappe av før vi vandret videre. Der traff vi også et trivelig par, Olav, som vandret NPL. Det ble selvfølgelig til at vi pratet om turer, erfaringer, opplevelser og utstyr. Man er på samme frekvens, og tiden gikk. Vi hadde det imidlertid ikke travelt og været var strålende.

Sekkene kom igjen på ryggen og vi gjorde oss klare for den store stigningen. Grannes er Nordlandsruta neste laveste punkt, 320 moh. Det laveste mener jeg er Nedre Hunddalen, mellom Katterat og Vokterboligen på ca 280 moh.

Fra Grannes Camping gikk vi to km sørover til Heggnes, krysset den mektige Skardmodalselva på hengebru, og startet stigningen. Jeg tror dette er den bratteste og lengste stigningen på hele Nordlandsruta. Fra ca 330 moh stiger ruta opp til 1040 moh. De første 350 høydemeterne var svært bratte til vi kom over skoggrensa. Ruta steg så videre, men ikke riktig så bratt.

Mange vandrere gjør to feil i slike stigninger.
1) De går for fort ut fra hva kroppen tåler. Hvis du må ta pauser for å få igjen pusten, er det et signal på at du går for fort.
2) Etter en pause starter man i for høyt tempo. Start i samme tempo som du hadde da du tok pausen, det er det tempoet kroppen tåler over tid.

Nå kom vi til et stikryss og den nye traseen, som går via Ørjedalen, tok av fra den tydelige stien og fulgte røde pinner i terrenget. Denne traseen ble laget i vår og det har enda ikke blitt noe sti i terrenget.

Vi hadde nådd dagsmålet og så oss om etter teltplass. Her, over skoggrensa, blåste det kraftig, men vi fant en forholdsvis lun og fin plass med flott utsikt og med mye fin blåbær like ved. Det ble selvsagt blåbær til desert.

Dagen i dag har vært den flotteste på lenge. Det er også en god stund siden vi har hatt så fint vær.
Dette er vår nest siste dag på Nordlandsruta. I morgen kommer vi til Bergum i Susendal, Nordlandsrutas endepunkt i sør.

Dagens etappe ble på 26 km.
Vi telter 840 moh uten mobildekning.