Nordlandsruta dag 29, onsdag 14. august 2024.
Siste dag på Nordlandsruta.
Vi teltet 830 moh nord for Pantdalsklumpen. Det blåste kraftig over skoggrensa, og vi fant én litt lun telpassen i går, og den tok vi. Jeg gikk, som alltid, en runde rundt teltet og sjekket plugger og barduner før jeg krøp inn for kvelden. Det var jeg glad for i natt, for vinden økte og plassen var ikke så lun lenger. Det ble litt vanskelig å sove siden vinden tok godt tak i teltet.

Det var ingen kondens eller dugg på morgenen, selv om det var skyfritt i natt. Det pleier ikke bli det når det blåser.
Klokka seks var vi i vandring videre oppover i retning Pantedalsklumpen. Vi fortsatte nå på den nye traseen som går til Bergum og Furuheim. Den er merket, men det har ikke blitt sti i terrenget.
Vinden fra sørøst var så kraftig i kastene at vi hadde store problemer med å gå. Heldigvis var temperaturen relativt høy, 14 grader.

Ved Panteskardet, like sør for Pantedalsklumpen, nådde vi dagens høyeste punkt, 1040 moh. Ruta gikk så ned vest for Rotbekken i en flott gress- og lyngdekt dal. Det var vinden her også, men ikke så kraftig som oppe ved skardet.

Nederst i dalen lå Fisklausvatnet, og det går stii fra vatnet og vestover ned i Ørjedalen. Vi traff denne stien og fulgte den helt ned til bilveien i dalen. Et par km ned langs bilveien kom vi til Fjellfiolen, vest for Vollan gård.
Det ble en lang og god lunchpause der før vi tok fatt på den over 400 høydemeter stigningen opp til Brunfjellet. Ruta deler seg et stykke over skoggrensa, og vi valgte ruta til Bergum i stedet for Furuheim. Vi tror den går gjennom et tørrere terreng. Det viste seg senere å stemme.

Vinden var kraftig, men ikke like kraftig som på morgenen. Temperaturen var over 20 grader og det var riktig flott. Jeg hadde sett på kartet at Brunfjellet, 945 moh, lå over skoggrensa, og jeg tenkte at det var berg og steingrunn, men underlaget besto av lyng og gress. Vi så knapt bart fjell. Det ble mer en ås enn et fjell.
Utsikten fra den lange ryggen på fjellet ga utmerket utsikt i alle retninger.
Nedstigning fra fjellet fulgte ryggen ned til høyde 863, får ruta dreide sørøstover og ned i skogen i Susendal, fortsatt uten sti, men godt merket.
Knappe 300 høydemeter lenger nede traff vi bilveien og gården Bergum, og vår vandring på Nordlandsruta var over.

Værmeldingen sa regn i natt, så vi overnattet i annekset på gården.

For første gang på lenge har vi i dag ikke vært våte på skoene. Til gjengjeld har vi ikke sett én eneste multebær. Det er en viss sammenheng der.

I morgen tidlig, 07:10 tar vi bussen til Trofors og tog derfra til Fauske og buss til Narvik.

Etter 29 dager er vår fine vandring på den 650 km lange Nordlandsruta over. Det var deilig at vi kunne avslutte turen i godt vær. De to siste dagene har vært riktig fine, og de siste minnene er viktige.

Den første uka, helt til vi kom til Njállavárre, øst for Hellemobotn, etter 170 km, var været strålende, og vi var ikke våte på skoene én eneste gang. Siden da har været variert, slik vi kunne forvente i disse fjellområdene.
Temperaturen har vært overraskende høy på hele strekningen, langt over det jeg forventet. Dunjakka har ikke vært brukt, og fleecen knapt nok, og vi har tross alt stor sett overnattet i telt.

Bakken, underlaget, har siden Njállavárre, øst for Hellemobotn, hatt mye fuktige og våte partier. Det har til tider slitt litt på humøret, så ærlige må vi være.

Vi har tidligere gått hele strekningen, med noen få avvik, med ski og pulker på vinteren. Nå fikk vi gått strekningen på sommeren, og det blir en helt annen tur og opplevelse.

Vi har vandret gjennom fin og variert natur, truffet trivelige og interessante mennesker og spist masse bær. Inntrykkene og opplevelsene har vært mange og store.

Det er nettopp opplevelser vi ønsker. Fin natur kan man se i bøker og på skjerm, men det er ute man opplever den. Og opplevelsen blir sterkere når man har gått, slitt, ja kjempet og gjennomgått lidelser for å oppnå dem.
Da kjenner man også at man lever.