Det er langt fra Narvik til New Zealand. Det må være lov å si at det er fryktelig langt uten å ta for hardt i. Det er ingen andre steder med bosetningen, på vår klode, av en viss størrelse som ligger lenger unna. Det er så og si helt på andre siden av jordkloden. Jeg reiste mot sørøst, men jeg kunne likegodt ha reist mot sørvest. Det er bedre flytilbud sørøst så jeg valgte dette.
Fra London var det 12 timer til Guangzhou i Kina, like nord for Hongkong. Da var jeg halvveis. Derfra var det 11,5 timer til Christchurch på New Zealand.
Reisen startet jo egentlig i Narvik tirsdag 7. januar. Snøværet i Sør-Norge skapte problemer i flytrafikken i hele landet og jeg cachet inn 40€ fra SmartDelay+ da flyet fra Evenes/Narvik til Oslo var vel en time forsinket. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Torsdag 9. januar ble det fly med SAS fra Oslo til Heathrow, London.
Jeg bestilte billetter slik at jeg fikk lang ventetid i London i tilfelle det ble kanselleringer. Man vet aldri nå på vinteren. To dager tidligere var det jo mye forsinkelser og kanselleringer. Denne dagen var imidlertid alt i rute. Fra London var det gjennomgående til New Zealand med China Southern Airlines med mellomlagring, venting og flybytte i Guangzhou i Kina.
På flyplassen i Kina fikk jeg ikke datatilgang på mobilen. Det var selvfølgelig tilbud om free WiFi der, og det prøvde jeg. På flyplassene rundt i verden kobler man seg opp, enten uten idetifisering, eller man oppgir et navn og epost eller mobilnummer. I Kina var det en automat som scannet passet før man fikk passordet. Der hadde man full kontroll med hvem som var på nettet. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje det var mine stygge tanker om systemet, jeg fikk i alle fall ikke tilgang selv om jeg prøvde flere ganger.
New Zealand og Australia har strenge regler for hva man får lov å bringe inn av biologisk materiale. Det er egne tv-program om disse grensevaktene.
Man må fylle ut egne erklæringer som er mer omfattende enn de inn til USA.
Det mest omfattende er Biosecurity. Som vandrer, slik som jeg, må man opplyse at man har telt, staver, sko etc som skal brukes i terrenget. Disse må være fullstendig rene. Hvis du ikke oppgir at du har slike gjenstander, og blir stoppet i kontroll, blir det $400 i bot og mulig inndragning av gjenstandene. Jeg tilstreber å være lovlydig og krysset av for slike gjenstander, og ble automatisk plassert i rød sone. Køen var lang og det tar tid når all bagasjen må pakkes opp og Inspiseres.
Endelig sto jeg først i køen og det ble min tur. Opp på slaktebenken i rustfritt stål ble sekken lagt, og jeg åpnet den elegant opp i hele sin lengde, som et slakt, slik at alt innholdet ble synlig, som tarmene på et slakt. Kontrolløren fattet straks interessen for teltet, tok det med seg til et annet rom for inspeksjon uten tilsyn fra meg. For knappe to uker leste jeg på FB om en vandrer som fikk teltet konfiskert i en slik kontroll, og hun måtte skaffe seg et nytt telt. Slike superlette telt er dyre, og ikke hyllevare i butikkene. Mitt er kjøpt i USA. Kontrolløren ble lenge borte. Det lovet ikke bra. Jeg hadde vasket teltet i dusjen både utvendig og innvendig. Var det ikke bra nok likevel? Nervøsiteten tiltok. Etter det som føltes som en evighet, kom kontrolløren tilbake. Han var ikke helt fornøyd. Han hadde funnet litt biologisk materiale i myggnettingen i hjørnet av teltet. Det kunne ikke ha vært mye, men jeg ville ikke opitunere. Heldigvis var han så vennlig å fjerne det slik at jeg unngikk å få teltet konfiskert. Jeg var våt på ryggen, men kunne puste lettet ut og takket så mye.
Sliten og trøtt gikk jeg ut i den kjølige sommerkvelden og tok bussen inn til sentrum av Christchurch hvor jeg skulle overnatte i to døgn. Jeg hadde ikke sovet på 50 timer, kun slumret i stoler på fly og flyplasser. Jeg så frem til ei seng.
