Te Araroa, dag 4, fredag 17.01.25.
Det er ikke alltid ting går som planlagt.
Jeg teltet på campingplassen i Haverlock. Det var et industriområde like ved og det var en del forstyrrende støy derfra i løpet av natta. Utenom det var det en fin plass.
Jeg hadde fått sendt en proviantpakke til campingen, og nå hadde jeg mat for 10 dager i sekken. I morgen skal jeg inn i det området hvor man er lengst utenfor vei og sivilisasjon.
Dagens etappe blir en ren transportetappe til Pelorus Bridge, på vel 20 km. Der er det en campingplass hvor jeg hadde tenkt å overnatte. Derfra er det 24 km til neste plass det er mulighet å telte, og det blir for langt på én dag.
Trailen til Pelorus Bridge følger riksvei og lokale veier. Det blir roadwalking.
Etter å ha satt campen i går, dusjet og tok en tur på butikken, gikk jeg tilbake til campingplassen. I en liten, slak bakke fikk jeg plutselig vondt i høyre kne og øvre del av leggen. Jeg har aldri hatt tilsvarende før. Det ga seg delvis i løpet av kvelden. I løpet av natta kjente jeg at kneet ikke var helt slik det burde være, uten at det var smerter. Det ble til at jeg tok en Brexidol, og sov videre.
På morgenen var det ingen smerter og jeg la i vei på vandringen. Det ble en liten pause etter 6 km. Etter 7 km kom smertene, nesten helt ut av det blå. Vel, tenker jeg litt etter, var kneet ikke helt slik det pleier å være. Smertene var på utsiden av nedre del av kneet og strakte seg ned mot leggen. Etter noen hundre meter klarte jeg ikke å gå lenger, så jeg satte meg ned en halvtimes tid for å vurdere hva jeg skulle gjøre. Jeg prøvde så å gå igjen, og det gikk fint én km, så var smertene der igjen. Jeg innså at dette gikk ikke. Jeg antok at det var en betegnelse jeg hadde pådratt meg. Skikkelig ergerlig. For å bli kvitt denne må jeg til lege for å få foreskrevet medisin. Det holder ikke med reseptfri medisin. Jeg må innrømme at humøret ikke var bra, men jeg måtte prøve å tenke rasjonelt.
På denne grusveien jeg nå vandret på hadde det ikke passert en bil på den siste timen. Planen var nå å få transport tilbake til Haverlock. Jeg haltet av gårde for å komme meg til nærmeste bru som kunne føre meg over elva og til riksveien hvor det var mulig for transport.
Heldigvis kom det en bonde kjørende i pickupen som stoppet. Han kunne kjøre meg til riksveien, eller til den større byen Nelson, 70 km mot vest, hvis jeg ønsket det. Han skulle dit. Det er fredag, og jeg vurderte muligheten for hjelp var større i Nelson enn i lille Haverlock. Det ble derfor Nelson.
Sam, som bonden het, kjørte meg helt til Urgent Medical Care i Nelson. Der ble jeg ble tatt godt imot. Mottakeren sa jeg valgte en bra dag, for nå var det fire leger der, så ventetiden blir ikke så lang. Jeg hadde ikke akkurat valgt denne dagen, men når situasjonen først oppsto passet det jo fint.
Dr McAllister undersøkte kneet og valgte å ta røntgen siden jeg har osteoporose. Røntgen avslørte ikke noe av betydning, og diagnosen ble en betennelse. McAllister skrev resept på Ibuprofen, 200 mg.
Det ble også anledning til en utenom-medisinsk prat om New Zealand og Norge, el-biler etc. Han kunne tenkt seg en Tesla Y og lurte på om jeg var fornøyd med vår, hvilket jeg bekreftet.
Før jeg forlot senteret fikk jeg også en støttebandasje. Jeg var litt skeptisk til den, men jeg kunne faktisk gå uten smerter med den på.
Etterpå ble det buss til sentrum og apotek.
Jeg er glad jeg kom meg til Nelson, nå på en fredag, før helga når legehjelp er vanskeligere.
Hva gjør jeg nå? Jeg må holde meg i ro noen dager og skal overnatte på campingplassen i Nelson til i morgen. Da får jeg vurderte å dra tilbake til Haverlock eller vært her litt lenger.
