Te Araroa dag 10, torsdag 23.01.25.
Jeg overnattet inne i hytta Hacket Hut. Det var kun jeg og ei eldre dame der. Jeg tipper hun var i slutten av 60-årene, men hun så eldre ut. Jeg tok mot til meg og spurte hvor gammel hun var, men hun ville ikke svare. Jeg sa at jeg var 65, men hun ville fortsatt ikke røpe sin alder. Typisk dame. En mann ville aldri nølt med å oppgi alderen.
Hun var imidlertid flink å vandre. Hun var fra Australia, men hadde vandret både i Norge og Frankrike. Hun var av den strenge, utålmodige og vet best selv typen. Jeg turte ikke spørre om jeg kunne ta et bilde av henne. Jeg tar ofte bilde av andre hikerne, og de poserer alltid velvillig.

Jo, som hun het, spurte om jeg kunne ha min alarm på kl 5, så kunne jeg vekket henne. Hun pleier ikke høre sin. Jeg sa at det var greit, selv om det var litt tidlig.

Jeg bruker bare 30 minutter fra jeg våkner til jeg begynner å vandre. Halv 6 var jeg på trailen. Det var ennå ikke blitt lyst, så jeg hadde hodelykten på. Det ville være lyst om 15 minutter.
Det sto et advarselskilt på stien, men jeg fikk ikke lest det i mørket. Trailen gikk straks inn i en trang elvedal med bratte sider med tett skog. Jeg måtte lete etter trailen. Plutselig var den helt borte. Så skimtet jeg den på andre siden av elva. Jeg prøvde å krysse elva tørrskodd på en gunstig plass, men tror du ikke jeg gled på en stein og ramlet ut i elva. Jeg var våt fra magen og ned, i tillegg til armene. Det verste var at jeg hørte at en av stavene knakk. Ordene som ble sagt blir ikke gjengitt her. Stavene var helt nye og kostet 2500 kr. Prisen var ikke det verste. Jeg er avhengig av dem, særlig i det området jeg er i nå med vanskelig terrenget og mye stigninger opp og ned. I tillegg bruker jeg stavene til teltstenger. Skikkelig krise med andre ord.

Jeg må innrømme at denne turen har ikke vært den helt store opplevelsen for meg. Jeg har aldri før vært så lite engasjert og spent før i forkant av en langtur. Vandringen har så langt bare vært i skog uten utsikt. Jeg er en fjellmann, ikke en skogens mann. Jeg vil ha utsikt, og kan telle på én hånd de km hvor det har vært utsikt.
Så var det foten og kneet jeg plagdes med.
Da jeg satt der i elva fór det flere tanker gjennom hodet. Jeg må erkjenne at én av dem var, -Nå vil jeg hjem. Jeg fikk plutselig hjemlengsel. Hjemlengsel bunner egentlig i at jeg savner Inger. Det er ikke det samme å være på tur uten henne. Hadde hun vært her hadde jeg ikke havnet i denne situasjonen heller.

Jeg måtte stramme meg opp. Det nytter ikke å synes synd på seg selv. Det var bare å komme seg opp av elva, på riktig side.

Når karbonstavene brekker, blir det som regel oppflisete brudd. Dette bruddet så imidlertid pent ut. Jeg øynet et håp. Jeg tok tre teltplugger og Luka-teip og klarte å spjelke staven. Hvor lenge den holder vet jeg ikke, men den har i alle fall holdt ut denne dagen.

Trailen krysset elva mange ganger oppover den trange elvedalen. Nå som jeg var våt, var det bare å gå rett ut i den når den skulle krysses. Endelig forlot stien elva og tok fatt på den 930 meter høye stigningen opp til Starveall Hut. Det gikk svært bratt oppover. Dette var Alpe-stigninger. Jeg tok det rolig opp, det kom til å bli en tung dag, og jeg tok flere korte pauser.

Det ble en pause og matbit ved Starveall Hutt før jeg vandret videre, fortsatt oppover. Nå kom jeg til min glede over skoggrensa. Og utsikt! Utsikten ble bedre etter hvert som jeg kom lenger opp. Dette var noe annet enn å vandre i tett skog. Det ble også litt mobildekning og jeg fikk postet loggene. Jeg var også spent på værprognosene. Så langt på turen har det vært fint vær, men nå var det regn I vente. Jeg hadde fått stormvarsel på klokka. Det var nå meldt regn i morgen, fredag, men mest lørdag ettermiddag og natt til søndag. Ikke bra. I morgen har jeg tenkt å gå over det høyeste, og vanskeligste fjellet i Richmond Range, Mt Rintoul. Det bør man ikke krysse i dårlig vær.
Planen var å overnatte ved Old Man Hut, eller der trailen går ned til hytta. Hytta ligger 200 høydemeter nedenfor trailen, så det blir ekstra høydemeter. Det er like før stigningen til Mt Rintoul starter og det er en god dagsmars dit fra der jeg startet i morrest.

Før jeg kom så langt, vandret jeg først til Slaty Hut. Der ble det nesten en times pause hvor jeg lå på rygg på et bord og slappet av. Jeg følte meg straks mer pigg etter pausen. Vandringen gikk nå langs fjellrygger, stort sett over skoggrensa, og det var flott utsikt. Stigningene ble tyngre og tyngre for føttene.

Etter 11 timers vandring kom jeg til stikrysset til Old Man Hut. Der var det faktisk mulig å telte. Jeg var nå svært sliten og måtte revurdere om jeg skulle krysse Mt Rintoul i dag eller vente til i morgen. Jeg vet av erfaring at mat og hvile kan gjøre underverker med en sliten kropp.
Etter å ha spist la jeg meg på ryggen på bakken og småduppet. Jeg tok også noen elektrolytt-tabletter som vi pleier å ta i USA når vi er slitne.
Etter en liten time var jeg klar til den siste etappen på 650 høydemeter. Jeg hadde allerede 2000 høydemeter i beina.

Også denne strekningen var bratt. Jeg tok korte, rolige steg for å bruke minst mulig energi. Det ble korte pauser for hver 25 meter stigning, ikke for å trekke pusten, men for å hvile beina. Det fungerte fint. Etter 300 høydemeter var jeg oppe på Little Rintoul Summit. Dette var fjell med blokkhav, steinete underlag, og på toppen var det bratte fjellvegger. Så gikk trailen ned vel 200 høydemeter gjennom et bratt steinterreng, nærmest ur, med løse steiner.
Vel nede startet den 350 meter høye stigningen opp til selve Mt Rintoul. Det ble samme rolige gange opp også her. På toppen var det flott utsikt, og jeg så mørkere skyer i vest.

Nå gjenstod bare den knappe 500 meter nedstigning til Rintoul Hut. Jeg følte meg i overraskende god form. Nedstigning gikk på glatt sand og jeg måtte virkelig konsentrere meg for ikke å gli.

Hytta lå nede under skoggrensa, og det var to vandrere der. En fra USA, og ei fra Finnland. -It’s cracy, sa amerikaneren da jeg fortalte hvor jeg hadde startet i dag.
Klokka var 19:30 og jeg hadde vandret i 14 timer inkl pauser. Kroppen kjentes ikke så aller vært ut likevel. Jeg bestemte meg for å ligge inne i hytta.
Det blir ikke en tidlig start i morgen.

Det ble 2650 høydemeter i dag.