Te Araroa dag 15, tirsdag 28.01.25.
Zero og Nero er to ord i hikerspråket. En Zero er en dag man ikke vandrer. Det er null, Zero, km/miles. Typisk en hviledag eller man bruker dagen til proviantering eller saker skal ordnes etc. En Nero er nesten en Zero. Det er en dag man vandrer under en halv dagsetappe. I går var en Nero for meg. Jeg vandret 10 km og var i St Arnaud kl 10.
Mark og Ronald startet ikke på neste etappe. Mark skulle bare vandre i 14 dager og skal feriere med samboeren i en campervan nå. Ronald skal vandre Te Araroa videre sørover, men han skal hoppe over neste etappe. Jeg ser han sikkert igjen senere. De var begge i begynnelsen av tredveårene og trivelige karer.
Jeg har en senere start i dag enn først planlagt. Jeg oppdaget i går kveld at jeg hadde litt lite dopapir, og må kjøpe en ny rull. Bensinstasjon åpner ikke før kl 08.
Jeg nevnte dette da jeg snakket med noen amerikanske damer på morgenen, og de tilbød meg å få en rull av dem. Hyggelig gjort. Jeg kom meg derved avgårde litt før kl 08.
Det kom en regnbyge sent på natta, men morgenen var klar og fin med 10 grader.
De første 10 km av dagens etappe gikk på østsiden av innsjøen Lake Rotoiti. I sørenden av innsjøen lå hytta Lakehead Hut. Det ble en pause på altanen der før jeg vandret videre opp den flate dalbunnen. Det rant selvsagt ei elv, Travers River, ned den vide dalen. Fra de høye bratte fjellsidene kom det mange mindre elver som sluttet seg til Travers River.
Frem til nå har det ikke vært noen skikkelige fjell å se på turen, men rundt denne dalen var det alpine fjell uten skog. Høyden på disse er ca 2200 moh. Det var godt å se ordentlige fjell igjen, ikke bare skogkledde fjell og åser. På de få åpne feltene på sletten i dalbunnen kunne jeg se disse fjellene som omkranset dalen, og de ble høyere, flottere og villere lenger inn i dalen. Det er i den retningen jeg vandrer. Dette ser lovende ut.
Så la skogen seg igjen som en barriere mellom meg og utsikten. Nå ble det bare glimt av fjellene på de stedene hvor Travers River, eller de mindre sideelvene, hadde skylt bort vegetasjonen i flomperioder.
Travers River ble krysset på en skikkelig lang og smal hengebru, sikkert 60-70 meter lang. Jeg telte 31 seksjoner av 2 – 2,4 meters lengde.
I et stikryss traff jeg fem NZ hikere. De tok pause i stikrysset. Jeg så derfor ikke at det var et stikryss og fortsatte på stien jeg så fremfor meg. Det var imidlertid feil sti. Jeg ble oppmerksom på det etter noen hundre meter da min klokke, Garmin Enduro 3, ga beskjed om at jeg var utenfor ruta. Jeg måtte sjekke kartet for å se at det stemte. Det er ikke alltid det gjør det, men i dette tilfellet stemte det. Jeg så på kartet på klokka hvor den riktige ruta var, og gikk direkte gjennom skogen til jeg møtte den.
Etter 25 km kom jeg frem til Tarn Hut, og det var tid for lunch. Det hadde kun blitt en Snickers til nå. På hytta traff jeg unge Tim fra UK, og mye eldre, Sean fra Alaska. Den unge med lite vandre-erfaring, den eldre med mye. Tim var i ferd med å forlate hytta da jeg ankom.
Jeg ble sittende og prate med Sean og han pratet villig vekk. Han var en Trippel Crown-er. Det vil si en som har vandret alle de tre lange rutene i USA; PCT, CDT og AT. Han gikk ikke dem som en throu hike, det vil si å vandre en rute sammenhengen, men gjorde dem i seksjoner. Dette var en mann, så da kunne jeg uten frykt spørre han hvor gammel han var.
-Hvis jeg lever til høsten, fyller jeg 72, svarte han, og spurte hvor gammel jeg var.
-65 svarte jeg, uten noen videre utdypning.
Sean var ikke i den formen han en gang hadde vært i. Alderen gjør jo sitt i tillegg til slitasje. Pågangsmotet, viljen og innsatsen var der fortsatt. Han hadde gått gjennom Richmond Range og hatt for lite mat. Det tok lenger tid enn han hadde forutsatt, så han fikk litt mat fra andre hikere. Han syntes det hadde vært farlige partier der, selv om det ikke var regnvær. Jeg nikket samtykkende.
Sean hadde også bare en pause på hytta. Han hadde startet fra Lakehead Hut og hadde, som meg, Upper Travers Hut som mål i dag. Det var vel 6 km igjen dit, men nå startet stigningen og skiltingen fortalte tre timers vandring. Sean sa han forventet å bruke 4 – 5 timer. Så forlot han hytta.
Jeg ble sittende igjen i hytta en stund før jeg ga meg i vei opp stigningene. Etter en liten stund passerte jeg Sean, og en god stund etter det passerte jeg igjen de fem NZ hikerne. De hadde passert hytta da jeg hadde lunch der. Det var tre godt voksne og to ungdommer.
Det var knappe 600 høydemeter opp til hytta, og stigningen var brattest på siste del. Like nedenfor hytta var det en stor åpen slette hvor jeg tok igjen Tim. Vi ble stående der å beundre fjellene som nå omkranset oss. Anledning ble også benyttet til å ta bilder av hverandre.
Upper Travers Hut lå like ovenfor sletten. Hytta var tom da jeg ankom, og jeg rigget meg til på ett av de to soverommene. Dette var en mye større hytte enn de jeg hadde besøkt tidligere, med 24 sengeplasser.
Tim valgte å ta én av de to teltplassene som var ved hytta. Ingen av disse var spesielt gode.
En time senere kom NZ hikere, og en time etter dem kom Sean frem til hytta. Klokka var da 19.
Jeg sov lite og dårlig sist natt og etter middagen ble jeg sittende å gispe. Jeg hadde lyst til å legge meg, men jeg hadde jo også skrivingen som måtte gjøres. Det ble til at jeg ruslet tidlig inn på soverommet og startet skrivingen, men øyelokkene ség tidlig ned og søvnen kom.
Dagens etappe ble på 32 km og 1030 høydemeter. Stien var forholdsvis fin å gå på.
