Te Araroa dag 18, fredag 31.01.25.
Jeg teltet 6 km nord for Anne Hut. Jeg lå uten luftmadrassen, og det gikk ganske bra, for gresset var relativt høyt og da ble det ikke så hardt mot bakken.
Jeg var litt redd for at det skulle være mus eller andre gnagere i gresset, men det var ingen som plaget meg i natt.
Kl 06:20, like før soloppg, var jeg klar til å vandre. Først måtte jeg ta et bilde mot øst, hvor det var flotte farger på skyene før sola kom opp. Den røde fargen kunne tyde på regn, men jeg håper jeg unngår det.
Temperaturen var bare fem grader og jeg gikk med fleecen på og frøs på hendene. Jeg hadde pakket hanskene langt nede i sekken, og orket ikke stoppe å lete de frem. Hadde jeg visst at jeg måtte gå nærmere fem km før jeg fikk varmen i dem igjen, hadde jeg selvsagt tatt dem frem. Frosne hender er ett av mine handicap.
Jeg vandret nå vestover og hadde morgensola bak meg, og så det flotte lyset i landskapet fremfor meg. Etter seks km, like etter at jeg fikk litt varme i kroppen, kom jeg til Anne Hutt. De som hadde overnattet der, fem vandrere fra Frankrike, Sveits og Tyskland, hadde forlatt hytta. Jeg gikk inn bare for å se hvordan den så ut innvendig, samt å skrive navnet mitt i protokollen. Vi er oppfordret til å gjøre det. Hvis noen blir meldt savnet sjekkes disse protokollene.
Stien dreide straks etter hytta mot sør, og fulgte et flott dalføre sørover, og så vestover opp til Anne Saddle, 1136 moh. Både i går og i dag så jeg mange gjess som gresset på de store gresslettene i dalbunnene. De var ofte gruppert i familier. Ved første øyekast kunne alle fem eller seks gjessene se like store ut, men så man nøye etter så man at det var én, til to, som var litt større. Man så det spesielt på halsen, og så laget de varsellyd. De var ikke så veldig sky, så man kunne flere ganger passere dem på 20 – 30 meters avstand.
Fra Anne Pass gikk stien igjen sørover og ned i en ny dal hvor Boyle River rant sørover. Nå skulle jeg følge denne elva 21 km ned til Boyle Village, som er dagens mål. Stien gikk ned i dalbunnen og fulgte den til dalen ble trangere, og elva jaget stien opp i østre dalside. Der gikk den opp og ned for å unngå de bratte sidene mot elva.
Jeg plagdes litt med føttene i dag. De har vært våte i flere dager, og nå fikk jeg litt vondt mellom to tær på venstre fot. Jeg stoppet og rettet på sokken, uten hell. Jeg stoppet så for å sjekke tærne, og så at neglene hadde vokst siden jeg startet vandringen. Jeg trimmet neglene på begge føttene. Det ble litt bedre, men ikke bra. Man kan være fristet til å bare fortsette, og se hvordan det går, men det er skjelden lurt.
Det ble en ny stopp, og denne gangen brukte jeg Luke-tape på to tær. I tillegg byttet jeg til mykere sokker. Nå var jeg glad jeg hadde tre par sokker med meg. Jeg hadde bare tenkt å ta med to par. Ettet dette ble det straks bedre å gå, og smertene forsvant.
Det var varmt i dag, og heldigvis, vil jeg si, gitt stien nå i skogen på østsiden av dalen, og det ble skygge for sola.
Etter å ha vandret 12 km nedover dalen, dreide dalen vestover, og etter 9 km kom jeg til Boyle Village. Å kalle det en Village er en overdrivelse. Det var kun én liten DOC campingplass, samt Boyle River Outdoor Education Senter. Det er det navnet sier, og det er mulig å overnatte der. Jeg valgte å gjøre det. I tillegg bestilte jeg en pizza og tre bokser kalde Cola og en pose potet-chips.
Senteret hadde også vaskemaskin, og jeg la både klærne og skoene i maskinen. Skoene blir fort sure når man går med dem våte i mange dager.
Det er kun jeg av TA hikerne som overnatter her i kveld. Svært mange pleier å dra til nærmeste lille byen, Hanmer Springs for å proviantere og få litt sivilisasjon. Jeg har mat nok til å komme meg til Arthur’s Pass og forventer å bruke fem dager dit.
Dagens etappe ble på 37 km og 888 høydemeter.
