Te Araroa dag 24, torsdag 06.02.25.
Jeg ble heldigvis alene i shelteret med navnet Lagoon Saddle Hut. Det var jo bare ei køye der, så det har blitt trangt med flere personer.
Ved soloppgang var jeg på stien. Shelteret ligger helt øverst i dalen hvor Harper River renner. Her oppe er elva liten, men den vokser etter hvert som flere sideelver kommer ned fra dalsidene.

Dalen bar preg av å være en elvedal, og det ble mange kryssinger av elva de første timene, som alle kunne gjøres tørrskodd på steiner, etter litt leting.

Etter knappe 6 km passerte jeg West Harper Hut. Det var ei gammel, enkel hytte med bølgeblikk-plater og et jordgulv som var dekt med presenning. Stien gikk så videre ned på dalens høyre side. Til tider var det mye opp-og-ned i bratte sider, men på langt nært så tungt som tidligere i uka.

Etter vel 10 km kom jeg til en klassisk hengebru over Harper River. Elva hadde nå vokst og kunne ikke krysses tørrskodd.
500 meter etter dette krysset jeg Hamilton Creek, også den på ei hengebru. Der så jeg et par i 50-60-årene som jeg passerte ved Harper Pass for få dager siden.
På andre siden av brua var det et stikryss hvor TA tar tid høyre. Til venstre var det fem minutters gange til Hamilton Hut. Det var tid for en pause og lunch, så jeg valgte å ta omveien om hytta. Da kunne jeg sitte inne i fred for insekter. Det andre paret valgte også å ta en pause der.
Det viste seg at de hadde droppet etappen opp til Goat Pass, og derfor var kommet fremfor meg på trailen, selv om de vandret langsommere. Jeg har hørt flere som droppet den tunge og vanskelige strekningen i dalføre opp til passet. De gikk av trailen ved Morrison Footbridge.

Paret, om var fra NZ, hadde overnattet i telt ved West Harper Hut, fire km opp i dalen, og det hadde vært svært mye insekter, sandflys, der. Jeg var heldigvis ikke plaget med sandflys i shelteret.

Nedenfor Hamilton Hut endret dalen fullstendig karakter, og gikk fra å være en elvedal til en mer åpen og flatere U-dal. Jeg gikk sammen med paret et lite stykke før jeg la dem bak meg.

Harper River måtte nå krysses. Mange ganger. Jeg talte totalt 9 kryssinger som alle måtte vades. Trailen fulgte etter hvert en traktor- eller 4WD vei. Plutselig kom det en pickup kjørende og krysset elva rett fremfor meg.
Etter ca 20 km krysset jeg Harper River for siste gang. Dalen var nå blitt skikkelig vid og åpen og det var flott utsikt til fjellene i området. Dette var noe annet enn å gå i tett skog uten utsikt.

Det var imidlertid ikke slutt på kryssing av elver vadinger. Det var ytterligere 10 sideelver som måtte vades før dagens vandring var over.

Dagens primære mål var å komme seg til nordenden av det store Lake Coleridge. Der er endepunktet for en bilvei som går nord-øst for sjøen.

Jeg kom dit i 14-tiden etter å ha vandret 32 km. Det er en ubetjent campsite der, og jeg gikk innom den for å se om det var noen TA-hikere der. Det var det ikke.
Trailen følger nå grusveien i 30 km til en plass som heter Lake Coleridge. Der stopper trailen på grunn av Rakaia River som må krysses. Det kan ikke gjøres der, og man må skaffe seg transport ned til nærmeste bru, og så oppover på andre siden av elva, totalt vel 60 km.

De aller fleste prøver å få transport fra nordenden av sjøen, hvor jeg nå var kommet, men det er svært lite biltrafikk der. Jeg vurderte i verste fall å gå de 30 km til plassen Lake Coleridge, men ikke i dag. Kunne jeg få transport, ville jeg velge det. Vandring på vei er ikke morro.

Jeg stilte meg opp ved veien, klar til å stikke tommelen ut hvis det kom noen biler. I løpet av en knapp halvtime passerte det 3 biler, alle med familier.
Jeg hadde ikke tenkt å komme meg på andre siden av Rakaia River nå. Planen var å komme seg til andre enden av sjøen, og så til nærmeste by, Methven, for en hviledag og proviantering. Methven ligger ca 50 km sør for Lake Coleridge.

Så kom det en lys pickup som passerte meg, og stoppet 30 meter bortenfor. Jeg håpet det var meg de stoppet for, men trodde kanskje det var noen sauer ved siden av veien som interesserte dem. Så kom den ryggende mot meg og håpet steg.
Det var meg de stoppet for. De lurte på hvor jeg skulle, og jeg svarte Methven.
De skulle faktisk dit, det vil si, de skulle enda lengre, men de skulle passere Methven. For et lykketreff.

Hillary og Nigel, het paret. Hillary satte seg bak, og jeg fikk sitte i forsetet.
I dag, 6. februar, er det New Zealands nasjonaldag. Det viste seg at de var ute på en biltur i forbindelse med fridagen. Der de bor, regnet det i dag, men her, langer inne i landet var det flott vær.
Det ble en riktig hyggelig biltur på nærmere to timer, og jeg fikk lære mer om New Zealand.
Da vi nærmet oss Methven ble det tette skyer og yr. Temperaturen falt også til 13 grader. Nord-Norsk sommervær med andre ord.

Jeg sa farvel til Hillary og Nigel i Methven, og takket for transport og vennlighet.

I Methven booket jeg overnatting i to netter på Methven Resort.

Dagens etappe ble på 32 km.

Hillary and Nigel, who kindly gave me a ride to Methven.