Te Araroa dag 27, søndag 09.02.25.
Det blåste store deler av natta der jeg lå i teltet, men på morgenen var det stille.
Jeg hadde yoghurt til frokosten i dag. To pakker. Jeg kjøpte en 6-pakning i Methven, og tok fire med meg. De to resterende lot jeg være igjen på hotellrommet.

06:30 var jeg i vandringen. Jeg tok den første teltplassen jeg kunne finne i mørket i går kveld. Nå så jeg at hvis jeg hadde gått 60 meter lenger kunne jeg ha funnet bedre plasser. Sånn er det, men noen ganger må man bare ta ei beslutning. Jeg sov relativt godt på plassen jeg valgte, og det er det viktigste.
Det var klarvær i natt og på morgenen, men overraskende nok, ikke noe dugg eller kondens. Det var nok vinden som ordnet det slik.

Dalbunnen jeg nå vandret i var flat og stien var god å gå på. I vest kunne jeg nå se de første solstrålene på fjelltoppene. Dette er den beste tiden på dagen for meg.

Etter 1,5 km kom jeg til stikrysset som gikk til Double Hut. Jeg har i lang tid sett at det er en norsk jente fremfor meg på trailen. Første gang jeg så det var hun 15 dager fremfor meg. Jeg ser det i bøkene på hyttene som vi er innom. Avstanden mellom oss har blitt kortere og kortere. På A-frame Hut, så jeg at hun hadde overnattet der i går, og skulle overnatte på Double Hut i går kveld. Det var nå tidlig på morgenen, hun er neppe oppe, og jeg gikk ikke bort til hytta. Det er stort sett bare jeg som er oppe ved soloppgang. Det var litt synd jeg ikke traff henne når vi var så nært.

Etter syv km kom jeg til stikrysset til Manuka Hutt. Et lite stykke bortenfor krysset satt det en gjeng ungdommer. Det virket som om de hadde Cowboycampet, det vil si ligge i telt under åpen himmel. Jeg gikk ikke bortom, men bare vinket til dem mens jeg passerte.

1,5 km etter stikrysset dreide stien over en ås og ut av dalen. Kartet viste at jeg skulle krysse en elv, men den fant jeg ikke. Jeg hadde nå lite vann, og forlot stien for å lete etter elva, men ga opp.
Neste vannpost ville være etter 5,5 km. Det er vel én times vandring i godt terreng. Dét klarer jeg å gå uten vann, selv om sola varmet og jeg var tørst. Man klarer som regel mer enn man tror.

Det var flott å vandre slik i det nydelige vært og uten skog. Langt mot vest så jeg alpine fjell med topper og snø. Nesten som hjemme. Her hvor trailen gikk var det fjell, men ikke alpine fjell.

Etter å ha vandret 13,5 km kom jeg til en elv, og jeg tok en matpause samtidig som jeg filtrerte vann og fylte opp flaskene. Å filtrere vann med det nye filteret er en lek. Det går så utrolig hurtig. Ved elva var det noen trær og jeg satt i skyggen av disse.

Der jeg tok pausen ender der det en bilvei. Sola var kommet høyt og jeg smurte meg inn med solkrem før jeg vandret videre. Trailen fulgte nå grusveien 4,5 km. Det kom noen biler. Jeg så støvskyen etter dem på lang avstand. Heldigvis senket de fleste farten da de nærmet seg meg, slik at jeg slapp å tygge for mye støv.

Å gå på vei er tungt for kroppen. Bevegelsene blir så statiske og jeg kjenner at kroppen ikke har godt av det. Det var en befrielse å komme i terrenget igjen.
Etter 18,5 km var det litt vind på en liten kolle, og jeg tok en liten pause i vinden der for å kjøle meg ned.

Stien steg etter dette svakt 200 høydemeter. Jeg hadde faktisk hatt litt mobildekning tidligere på dagen, og Yr meldte regn. Ikke bra, spesielt med tanke på å krysse Rangitata River. Vannstanden stiger hurtig ved nedbør.
Så begynte det plutselig å blåse kraftig bakfra, og jeg så skyer komme drivende.

Etter 24 km hadde jeg tenkt å ha en pause, men jeg så en vandrer fremfor meg, og jeg tok innpå han. Jeg håpet det var en vandrer som skulle krysse Rangitata. Han tilhørte nok gruppen som startet dagen før meg. Etter tre km tok jeg han igjen på et lite pass.
Nei, han hadde ikke tenkt å krysse elva, men det var 8-10 vandrere fremfor han som skulle overnatte ved Mt Potts Lodge, og krysse elva i morgen tidlig. Det var gode nyheter for meg. Jeg ville nå Mt Potts Lodge i ettermiddag. Jeg tok en matpause på passet. Jeg hadde nå vandret 28 km. Ved passet traff jeg to andre vandrere som også gikk sørover, men de skulle heller ikke krysse elva. De hadde bestilt transport.

Etter en pause med to tortillas-lefser, potet-chips, sjokolade og vann, var jeg klar for de siste 15 km. Før jeg gikk videre tok jeg to stk elektrolytt-tabletter. Det er akkurat slike situasjoner de skal brukes til.

Kroppen var fin og jeg vandret, kun med korte pauser, til veien ved Potts River. Jeg måtte vade ei elv der. Ergerlig, helt på slutten av dagens etappe. Jeg har vært tørr hele dagen.
Før jeg kom ned til elva så jeg det svære Rangitata River elvedeltaet. Det var enormt, nærmest som en sjø og så skremmende ut.

Fra Potts River gikk det bilvei til Mt Potts Lodge hvor jeg håpet å treffe de andre vandrere. Men jeg var i tvil. Ville de vente til i morgen, eller ville de krysse i dag, før regnet kom. Hvis jeg var dem ville jeg krysset i dag. De hadde jo brukt tre dager på denne etappen jeg har brukt to dager på, og har nok ikke like slitne bein som meg.

Etter 43 km vandring kom jeg endelig til Mt Potts Lodge. Klokka var ennå ikke 16, og til min overaske var caféen stengt. Jeg fikk tak i et personale, og jo, det var vandrere der som overnattet i telt like ovenfor hovedbygningen.
Jeg gikk opp dit og oppdaget at det var tyske vandrere som skulle nordover. Ingen som skulle krysse elva. Skuffende, men ikke så veldig overraskende.

Jeg ga opp planen om å krysse Rangitata River. Nå måtte jeg skaffe meg transport. Det er 135 km til der trailen starter på andre siden av elva. Tyskerne hadde fått transport rundt elva, og jeg fikk noen opplysninger fra dem. Det var ingen mobildekning på stedet, men i hovedbygningen var det WiFi.
Jeg gikk dit for å betale for teltplassen og litt drikke. Jeg så at de hadde telefon der og fikk bruke denne til å ringe for å bestille transport.
Joda, han kunne være der kl 08:30 i morgen. Jeg ga blaffen i hva det kostet der og da, og da han sa at det kostet 85 NZD var jeg tilfreds med det.

Dette løste seg virkelig på en hurtig og bra måte.
Jeg pratet en del med de hyggelige tyskerne mens jeg laget middag ute på det åpne utekjøkkenet som kun hadde tak og én vegg.
Senere på kvelden fikk jeg skrevet gårdagens og etter hvert dagens logg. Da jeg gikk ned til hovedbygningen for å få tilgang til WiFi for å publisere på FB og blogg, hadde det begynte å småregne og tåka hang lavt ned i fjellsidene.

På FB kunne jeg, på gruppa til Te Araroa, lese den triste beskjeden at det var funnet en ung kvinnelig Te Araroa vandrer død i ei elv noe lenger sør på trailen. Det er en risiko med alt. Jeg er glad jeg fikk ordnet transport rundt denne elva. Da Inger og jeg vandret PCT for knappe tre år siden, døde det også ei jente i 20-årene på trailen, bare 4-5 dager fremfor oss.

Det ble en lang etappe i dag. Terrenget og stien var svært flott og det var utsikt hele tiden. Det var nesten som da jeg vandret PCT og jeg fikk assosiasjoner til denne. Jeg trives best i åpent landskap.
Dagens etappe ble på 43 km og 690 høydemeter.

At Mt Potts Lodge