Te Araroa dag 28, mandag 10.02.25.
Jeg overnattet i teltet utenfor Mt Potts Lodge, og hadde fått avtalt å bli hentet der kl 08:30.

Mt Potts Lodge ligger like nedenfor Edoras, fra «Lord of the Rings». Bortenfor denne ligger «Helms Deep».
Jeg var oppe i god tid og fikk spist frokost, samt dusjet på det spartanske badet.
Ute var det grått og kjølig, men heldigvis ikke regn. Yr hadde meldt mye regn i løpet av dagen.
Til avtalt tid kl 08:30, sto jeg klar til å bli kjørt de 135 km til Bush Steam Carpark, der trailen fortsetter på andre siden av Rangitata River.

08:45 var Brian fortsatt ikke kommet. Hmm. 08:50 ble jeg bekymret og irritert. Hadde han glemt meg. Jeg hadde ikke mobildekning, men utenfor lodgen var det svakt WiFi, og jeg fikk ringt Brian via WiFi-anrop. Ja, han hadde glemt meg, beklaget, men lovet å komme 15:30, men da ville jeg ikke komme meg til andre siden før i morgen. Det ble lenge å vente. Hele dagen går til venting og ikke til vandring.
Det var småkjølig. Jeg hadde både fleecen og dunjakka på meg. Det var ikke slik jeg hadde sett for meg dagen.

Mens jeg satt utenfor lodgen kom innehaveren og sa jeg kunne gå ned på veien og se om jeg fikk sitte på med noen av bilene som passerte. Jeg gikk ned på den støvete grusveien og speidet etter biler, men det var ingen trafikk.
Etter én time hadde bare tre biler pasert, og de kjørte alke motsatt vei. Ingen i min retning.
Å hitch hike er som å fiske, man må ha tålmodighet. Men noen ganger vil fisken ikke bite i det hele tatt. Det føltes slik nå. I tillegg sloss jeg mot sandflys. I bakhodet lå tanken om å krysse Rangitata River alene, men jeg skjøv tanken kontant bort hver gang den kom. Ville ikke tenke å vurdere det, da ble det for fristende.

Etter én og en halv time ga jeg opp. Det var ingen fisk i vannet. Jeg tok på meg sekken å begynte å gå opp mot lodgen. Da ser jeg en støvsky komme i riktig retning. Dagens første bil. Jeg gikk ned til veien igjen og rakte ut tommelen. Hva er sjansen for at dagens første bil skal stoppe? Ikke stor, men i dette tilfellet var det Bingo på første forsøk. Det var tyske Fransisca som kom kjørende i en personbil som var innredet som campervan.

Hun skulle være i NZ i 90 dager og hadde leid denne bilen i en uke. Hun skulle selvsagt ikke til andre siden av elva, det ville være som å ha vunnet i lotto, ikke i bingo. Nå skulle hun til Christchurch å levere bilen. Jeg fikk sitte på hos henne 60 km til Mayfield, da skulle hun videre østover.

I Mayfield steg jeg ut av bilen like utenfor en café og snackbar. Klokka var passert 12 og jeg var sulten. Det sto et skilt med følgende tilbud: Hamburger, pommes frites og drikke til 16 NZD. Det var både rimelig og fristende, selv om det ikke var middagstid. Jeg har gått ned i vekt. Jeg ser det både på magen og i kinnene. Jeg kan godt frotse i god fet mat nå.

Hamburgeren var svært god. Det var til og med bacon og litt grønsaker med på den. Colaen var stor og kald. Jeg satt ved et bord utenfor og faktisk koset meg. Nå hadde jeg mobildekning og jeg tekstet med Brian. Jeg ga beskjed om at jeg hadde forlatt Mt Potts Lodge og var på vei til enten Geraldine, som er nærmest by, eller forsøke å komme meg til Bush Steam Carpark. Jeg fikk til svar at hvis jeg dro til Geraldine, kunne han kjøre meg derfra kl 09 i morgen. Det skulle jeg få gratis.

Det ville nok ta lang tid å komme seg helt til trailen igjen i dag. Dagen var gått med hensyn på vandring. Det letteste ville være å komme seg de 35 km til Geraldine, overnatte der, og garantert skyss tilbake på trailen igjen i morgen.

Så var det ut på veien igjen med tommelen. Denne gangen ventet jeg ca 15 minutter før Rob og Amanda stoppet og kjørte meg til Geraldine. Klokka var 14 da jeg takket for turen og sa farvel til dem.

Geraldine er en liten by med en hovedgate med gjennomgangstrafikk. Jeg ruslet opp gata og fant en utekafé hvor jeg tok en moccachino. Nå var jeg turist og slappet av. Jeg fikk det faktisk til. Det hadde vært to harde dager, og min Garmin klokke opplyste i morges at jeg burde ha en hviledagen i dag. Ja, ja, så ble det til det da, selv om det ikke var helt planlagt.

Jeg overnattet på stedet campingplass. I det jeg ankom der, ankom faktisk Brian i bil, sammen med to andre vandrere. Han lovet at vi skulle bli hentet der alle tre i morgen kl 09.

I det jeg hadde fått opp teltet, men ennå ikke fått kommet meg inn med sekken, begynnte det faktisk å regne.